Magikeren

Kapittel 23- Telefonsamtale

Vanlig tid...

Michaels synsvinkel

Jeg slenger fra meg posene i det jeg kommer inn i stua. Jeg smeller døra igjen, og trapper med bestemte skritt bort til døra. Grr...Jeg hater dette. Absolutt hater. Jeg kan ikke tro at Scarlett stakk av, etter alt som har skjedd. Jeg trodd at vi endelig kunne kalles venner, men jeg tok feil. Jeg tok så feil.

Og jeg som håpet på at det neste steget, at vi kanskje kunne bli kjærster senere. At jeg kunne kalle henne min, og alt det klasse der. Jeg trodde faktisk på kjærligheten, noe som jeg overhode ikke skulle ha gjort. Hvorfor skulle noen i det hele tatt være forelsket i meg? Alle, absolutt alle som vet hvem jeg er, tenker fyren uten hjerte. Og vel, det må vel stemme. For ingen vil jo ha noe med meg å gjøre.

Plutselig ringer mobilen min. Jeg tar den raskt opp av lomma, det er nummer som er ukjent for meg, men jeg får vel bare ta den.

- Hallo, hvem er dette? - Michael, det er Scarlett. - Scarlett, hvorfor... - Jeg har ikke tid til små prat. Jeg må være kjap, kan du skrive ned en adresse. - Jeg husker den. - Fint, her er adressen, sier hun og gir meg raskt en adresse. Jeg vet hvor det er. Det er på den andre siden av byen, hvorfor gir hun meg denne adressen mon tro?

- Scarlett, hvorfor gir du meg denne adressen? - Jeg er her, men kjap deg det h....Hva er du driver med drittunge?! Roper plutselig en manndig stemme. Jeg hører at Scarlett skriker en gang, før knitring høres og i det neste sekunde er telefonsamtalen lagt på.

Å nei, Scarlett er i fare. Virkelig i fare, hva var det som skjedde når jeg var borte for å bestille. Hvem er de folka hun er hos? Og hvorfor har de akkurat tatt Scarlett, hva har hun gjort galt?