Magikeren

Kapittel 27- Førstehjelp

Etter kanskje et kvarter er Michael tilbake. Han sender meg et varmt smil, før han går bort til meg. Han setter seg på kanten av sofaen, før han forskitig strykker meg pannen. Okey, hvorfor gjorde han det?

- Hvordan føler du deg? - Jeg har liksom en arm som er brukket, i tillegg er et av bein brukket. For ikke glemme at jeg fem knivskader, og at jeg blitt banket opp to ganger. Så helt er ærlig, jeg føler meg helt fin, sier jeg sarkastisk. - Hva?! Har du et brukket bein, og en brukket arm?!! Bli her, jeg straks tilbake, sier han bestemt og forsvinner for øynene mine.

Etter to minutter er han tilbake, han har armene fulle av førstehjelps ting og tang. Han legger det på bordet, før han seg på huk foran sofaen.

- Greier du å sitte? Spør han. Jeg nikker forskitig, og retter meg opp. Det gjør vondt, jeg skjærer en liten grimase. Michael ser begymret på meg, men jeg gir tegn til han om at det går fint.

- Hvor er kuttene? Spør Michael. - På den høyre armen og på magen. - Okey, gi meg armen din, sier han. Jeg løfter den forsktig opp, og legger den hånden hans. Han bruker den andre hånden til dra opp erme på genseren med.

- Å da, sier han når sårene kommer til syne. Ja, det er ille. Veldig ille, sårene er lange, men ikke så fryktelig dype, men litt. De har gjort erme rødt, skjønner ikke helt hvorfor Michael spurte hvor kuttene kom fra. Kanskje han trodde at jeg hadde prøvd å stoppe blødningen fra magen, for den er verre.

- Vi få renset dem, heldigvis har blødningen gitt seg. Okey, du må bare være forbredt på at dette vil svi veldig, sier han. Jeg nikker forsktig, jeg var ikke forbredt på noe annet.

Michael tar rensemiddelet på litt bomull, før han forskitig presser den ned mot et av kuttene. Jeg biter tennene hardt sammen for ikke skrike av smerte, det gjør sykt, sykt vondt.

- Au, sier jeg lavt. Jeg merker at tårene er på vei, men jeg holder dem tilbake. Ikke gråt, ikke gråt, dette går fint. Du overlever.

Michael fjerner bomullen, og legger den på bordet. Før han så ordner my bomull, og presser den mot det neste kuttet. Det gjør like vondt nå som forrige gang, for ikke om ikke verre. Tårene presser på denne gangen også, men jeg greier å hindre dem, igjen.

Etter ca. 5 minutter med smerte, er Michael ferdig med armen min med de tre kuttene. Han tar badasje rundt armen, for han sier at det vil være bedre for armen enn plaster, noe som jeg skjønner utrolig godt.

- Okey, nå før vi ta sårene ved magen din. Han trekker opp genseren til brystet mitt.

- Hva slags folk er som har plaget deg? Spør han redd. Jeg tør ikke se på sårene, men jeg kjenner dem. Og tro meg, du vil ikke være meg nå. Jeg ser bare på at Michael order mer bomull, før han så presser det mot et av kuttene. Akkurat i det han rører det, skriker jeg av smerte. Tårene kommer.

- Michael, få den bort, vær så snill! Roper jeg og prøver dytte bort hånden hans, uten sørlig hell. - Gi deg! Roper jeg og begynner å sparke han med det friske beinet. Han ser ikke ut til kjenne noe, men sukker oppgitt.

Plutselig sitter han opp sofaen. Han kaster bomullen på bordet. Og tar hendene sine på kinnene mine. De brune øynene hans møter mine blå. Tårene gir seg ikke, de renner og renner og renner.

- Scarlett, jeg beklager at du får vondt, men vær så snill, ikke slå og spark meg. Jeg vil bare hjelpe. - Hvis du vil hjelpe meg så gjør det på en annen måte, for dette funker ikke. Kan du ikke bare dekke sårene og få det overstått? - Jeg tror ikke det. Vil du ha infeksjon i såret, tror ikke det? Så la meg fikse dette. - NEI! Nei, du får ikke lov, sier jeg og slår han forsktig i magen. Han sukker smått.

- Dette går ikke, mumler han og før han fjerner hendene fra kinnene mine. Sekunder etter den ene hånd fult av en blå kule. Han har magien klar og han kommer til å bruke den på meg!
- Jeg gjør dette for ditt beste, sier han og sender kulen mot meg. Og det den treffer meg blir alt svart.