Magikeren

Kapittel 9- Vær stille!

Michaels synsvinkel

Jeg hører at Scarlett gråter fra rommet sitt. Det er utrolig irriterende å høre på. Hun må gi seg nå. Hun har bare seg selv å takke. Det er hennes feil at hun har havnet opp den sitvasjonen hun er i nå. Jeg kommer ikke til gi etter. Hun skal straffes. Og straffen er enkel, det blir magi igjen. Det som kommer til å skje er at jeg kommer til å gjøre henne stum, døv og blind i en uke. Hun vil ikke ha noe å si etter det. Hun vil skjønne da hun ikke skal prøve å stikke av, det lønner seg ikke.

Lydene fra Scarlett gir seg ikke. De bare forsetter og forsetter. Det må snart bli flom på rommet hennes om hun ikke gir seg med gråtingen. Og jeg har ikke lyst til å betale for en vannreparasjon, jeg må få henne til å klappe igjen nå. Selv om jeg tror at det ikke vil hjelpe, men jeg må prøve.

Jeg slenger fra meg boken jeg leser på. Det er krim bok, leser ikke noe. Alt annet er kjeldelig. Og jeg så og si hater romantikk. Blæhh! Folk som får følser for hverandre. For noe tull. Og når det gjelder følelser, så er det også bare noe tull. Jeg prøver å kvitte meg med dem. Og så langt ser det ut til at det har gått veldig bra. Er kvitt glede, sorg, medfølse og godhet. Nå er det blant annet fundtrasjon, sinne og lignende som må bort. Og så vil jeg til slutt være likegyldig. Det er det jeg vil. Om man ikke har følser så er det ingenting som hindrer deg.

Jeg reiser meg fra sengen min og forlatter rommet mitt lydløst. Jeg går retningen av rommet til Scarlett. Lydene fra henne blir tydeligere og tydeligere for hvert steg jeg nærmere meg rommet hennes. Og i det jeg åpner døra møter jeg en haug med hvite, møkkete vegger. Pluss en slitt, grå madrass. I taket henger det kun en lyspære i en tynn legning. Den kaster et lys over det ellers mørke rommet.

Og innerst i rommet, i det høyre hjørne sitter ei jente med svarte bukser og en svart og rød rutete skjorte. Håret hennes er satt opp i en slitt hestehale. Håret er blondt og langt, i motsetning til mitt hår som er brunsvart og kort. Hun har hendene for ansikte og gråter i dem. Jeg vet godt hvem denne jenta er, det er Scarlett.

Jeg går lydløst bort til henne, før jeg tar og fjerner hendene fra ansikte hennes. Hun ser opp. Jeg møter to blodskutte, men blå øyne.

- Hv...a ..e.....r ..d...et? Spør hun skjelven. - Vær stille! Jeg går så utrolig lei av den gråtingen. Og om du ikke gir deg snart vil det bli oversvømmelse her. Og jeg har ikke lyst til å betale for en vannlekkasje. Så bare gi deg med gråtingen, nå! Roper jeg irritert til henne.

Hun stopper opp med gråtingen, men sorgen fra øynene hennes forsvinner ikke. Det vil nok aldri gjøre, men jeg kunne ikke ha brydd meg mindre.