Etter som jeg kom nærmere og nærmere gikk det opp for meg hvilket dumt valg jeg hadde gjort. Jeg hadde kastet meg selv inn i på et uforberedt oppdrag. Alt kunne skje! Jeg hadde hørt på verdens mest hemmelighetsfulle lærer og stolt på han! Uansett var det for sent å snu nå. Det var en vei å gå. Rett frem og inn i lyset. Jeg innså nettopp hvor dramatisk den tanken virket i hodet mitt. Det virket som at jeg hadde tenkt meg rett til slutten av livet mitt, men jeg vet jo aldri... Nei, en vei var det, og man må stå for valgene man tar. Herobrine hadde tydeligvis vist meg dette stedet med vilje, kanskje noe symbolsk eller noe som skulle minne meg på noe? Kanskje noe som skulle teste mine indre evner og kunnskaper? Det var helt blekksvart ute og himmelen var dekket av mørkegråe skyer. Nei, vent nå. Skyer? Nei! Røyk! Jeg bråstoppet og fokuserte synet ekstra godt i retning byen. Jeg gispet høyt. Lysene var ikke fra fakler eller glowstone nei, det var brann! Lukten av røyken og brent tre gjorde så jeg følte jeg ble kvalt. Noe dypt inne i meg fortalte meg at jeg måtte komme meg bort dit og redde flest levende skapninger. Kuer, sauer og alle andre mobs kom spurtende i motsatt retning som meg. Langt der borte kunne man se små hjelpesløse landsbyboere løpe forskrekket rundt.
- Shit, hva gjør jeg nå! Skrek jeg til meg selv. En gruppe endermen og zombier hadde samlet seg utenfor byen og nøt fantestrekene. Flere creepers gikk rundt og ødela byen totalt. Jeg nådde fram til byen i tide. Jeg klarte til slutt å klatre opp på steinbrønnen ca. midt i byen og skrek utover til befolkningen,
- Dere må komme dere vekk her fra! Løp mot klippene og hold avstand fra brannen! Alle løp som løpske kyr ut fra den lille landsbyen, som før brannen hadde vært koselig. Nå var så og si alt ødelagt. Jeg forsikret meg tilslutt om at alle hadde kommet seg vekk før jeg følgte flokken vekk fra katastrofen. Etter noen minutters løpetid lente alle seg slitne mot fjellveggen. Jeg sto noen ti-meter unna, og passet på. Disse stakkars beboerne visste ikke hva de skulle gjøre, så jeg følte meg stolt etter å ha satt meg selv som leder for den lille gruppen. Jeg sto og så på den store brannen i horisonten da jeg plutselig hørte skritt bak meg. Det var ikke to skritt men fire. Jeg snudde meg forskrekket rundt og fikk øye på et halvhøyt, grønt vesen. Han så på meg med et skeptisk blikk og jeg stirret småredd tilbake.
- Boombaroo? Spurte den plutselig. Jeg skvatt til og hendene beskyttet automatisk hodet, men for ingen nytte. Jeg innså nettopp at creeperen ikke hadde sprengt men spurte meg et spørsmål.
- Eh... øh... Jeg var ikke helt forbredt på å ta i bruk creepersken min i et tidspunkt som dette, men jeg reddet meg ut fra den pinlige situasjonen ved å kremte og svare forsiktig og høflig på spørsmålet.
- Kabobo. Sa jeg og ga han et svakt smil. Han smilte fornøyd tilbake til meg. Jeg tenkte meg grundig om. Hvorfor spurte han om jeg pratet creepersk? Jeg svarte jo såklart ja, men det er jo ganske uvanlig at en creeper går bort til deg og spør om du prater det samme språket.
---------------------
Enderlig fikk jeg oppdatert! ;D
Dette kom vel som en overaskelse for noen, tenker jeg. Altså at RosieStar møtte på en by i brann i stedet for det hun trodde var hjembyen hennes.
Uansett var det jo bra hun tok lederollen og hjalp til. Så nå håper jeg dere likte dette kapitellet! ;) :) :D
Kommenter dine meninger (som vanlig, he he) ;)
Blir svært takknemlig for følgere og votes også! Takk så mye!!!
-Marianne987
PS: Jeg kan nesten ikke tro jeg har snart 800 views! Wow! Amazing! Jeg og RosieStar takker og bukker! ;) <3
