InsaineCatGrl spisset ørene og myste mot veggen. Bladene på trærne som sto ganske tett langs veien svaiet svakt i vindbrisen som kom fra sør. Plutselig rykket hun til igjen og jeg forstod at hun hørte enda en lyd. Jeg så skeptisk på henne og tenkte for meg selv, hva går gjennom hodet hennes nå? Skal vi løpe eller stå? Har hun virkelig så god hørsel? Jeg hadde ikke hørt en eneste lyd. Plutselig dro hun frem et diamant sverd. Jeg skvatt til og fikk panikk. Jeg kastet meg rundt for å finne noe å bruke som våpen, siden hun tydligvis hadde planer om å sloss. Jeg grep tak i en halvlang pinne som lå på bakken, og holdt den forann meg med et hardt grep. Hun kastet et blikk på våpenet mitt, og et lite smil dukket opp før hun fokuserte igjen.
- Hva gjør vi?
- Hysj! Hun virket mer urolig nå. - Herobrine... tror jeg...
- Hva?
- Han er her... bak tre nr. 4 til høyre. Hun nikket mot den høyre siden. Jeg fikk et lite panikk-anfall i det jeg innså at jeg var nærmest forfølgeren. Jeg tok noen nervøse skritt bakover, men pinnen holdt jeg beskyttende forann meg, selv om den mest sansynlig ikke ville beskytte meg, med mindre den grodde ben og kunne karate. InsaineCatGrl grep tak i armen min. - Du blir! Jeg trenger din hjelp hvis han angriper.
- Meg? Med denne greia her? Jeg viftet pinnen forann ansiket hennes og hun dyttet den bort.
- Fokuser! Han angriper på det minst tenkelige tidspunktet. Bare gjør ditt beste!
Det var helt stille. Stillheten gjorde så jeg freaket mer ut, samtidig som hjernen min jobbet for harde livet på å komme på et bedre våpen enn en pinne. Bare jeg hadde hatt en arbeidsbenk, kunne jeg ha laget meg et stein eller tre sverd, men jeg hadde ikke tid, eller planer å bevege meg nærmere fienden. Noe beveget seg brått i skyggene. Jeg skatt til og skrek et kort men høyt hyl.
- Vær stille! InsaineCatGrl hysjet hardt på meg, men i det hun gjorde det beveget figuren seg i skyggen ett hakk til nærmere oss. Vi rygget begge lenger bak for å holde avstanden vi hadde for ca. 15 minutter siden.
- Dette freaker meg ut! Klagde jeg på gråten til veninnen min.
- Ta det med ro. Hun tok hånden min og klemte den støttende. - Vi klarer dette sammen.
I det hun sa det siste, fikk jeg plutselig motet i meg igjen. Hun var så inspirerende. Hun kommer til å gjøre store ting i livet fremover. Tenkte jeg med et smil. Det raslet i bladene på trærne igjen. I det spenningen ble toppet kom noe svakt til syne bak stammen. Et lite hvitt lam kom uventet tuslende i vår rettning. Jeg pustet lettet ut og bøyde meg ned for å hilse på det. I det jeg klappet den på hodet ropte plutselig InsaineCatGrl til meg. - Nei, RosieStar! Det er en felle! Jeg rakk ikke å reagere før en rasende skikkelse sto midt på veien og gikk til angrep på oss.
