- Alt skjedde i hjembyen min. Det var en helt normal dag. Vi jentene var som vanlig på skolen. Siden det kun var en jente skole var alle guttene sendt bort til den andre siden av den store skogen. På skolen hadde vi forberedt oss på alt, men for det meste forsvar og kamp, ikke bygging eller planting eller noe sånt som vi lærer nå. Solen sto opp som vanlig og byen hadde den fredelige vanlige atmosfæren som alltid. Byen vår lå så langt nord at vi bare hadde noen timer sollys vær dag. Dette var da et nokså stort problem for oss. Så alt var altså fint helt frem til mørket falt på. Mobsene hadde planer om å angripe den dagen og det var akkurat det de gjorde...
Hun tok en pause og pustet dypt inn og ut igjen, før hun fortsatte;
- Endermenn, creepere, zombier, edderkopper, alle på en gang! Skolen ble straks varslet, siden vi var de beste kjemperne byen hadde. Vi kastet oss ut i kampen med jern rustninger og jern våpen. De 30 jentene vi var + lærne var tydelig ikke noe trussel mot de hundrevise mobsene. Folk ble jaget ut av husene og butikkene og alle ble omringet ute på et jorde noen meter utenfor byen. Jeg så alt som skjedde. Jeg sto livredd på et av hustakene. Jeg turte ikke å røre meg, men visste hele tiden at jeg burde hjelpe til. Guttene var så klart også tilkalt men de kom for sent. Folk forsvant rask og bare noen minutter senere var folkemengden også borte. Jeg kunne ha reddet flere liv, hvis jeg bare ikke hadde fryst fast og feiget ut! Alle forsvant untatt meg! Jeg kan aldri tilgi meg selv for det! Aldri! Bildene sitter limt fast til hodet mitt!
Det strømmet ut tårer nedover skinnende hennes. Hun lå ansiktet ned i hendene. Hun hulket flere ganger. Hva gjør jeg nå? Tenkte jeg med en dyp sorg fra historien. Jeg måtte si noe. Men hva? Hun trenger noen veldig kloke ord.
- Men de er jo ikke borte. Kom det fra meg. Jeg var ganske fornøyd med den setningen. Hun så spørrende opp på meg med fosser fra øynene.
- Jeg mener de er jo fortsatt med deg. I hjertet ditt. Uansett døde de jo ikke. De ble jo spawnet tilbake til starten, altså start punktet.
Hun tørket bort tårene og tok seg sammen.
- Takk, RosieStar. Du har rett. Jeg har ikke tenkt på det på den måten.
Jeg ga henne et lite smil som svar.
- Men jeg vil aldri klare å tilgi meg selv!
- Men, InsaineCatGrl, alle kan gjøre feil, og man lærer mye av det. Det kunne ha gått riktig galt med meg hvis det ikke hadde vært for modige deg som var til stedet. Du har lært av feilen din og det vises tydelig!
Hun ga meg et smil og en stor klem.
- Tusen takk! Du er verdens beste! Og tusen takk for at du lyttet!
- Det er slikt venner gjør.
Plutselig hørte jeg lyden av fotrinn. Jeg snudde meg halveis og la merke til en jente som stod på trebrua som gikk over elven. Hun så helt stum ut.
- Emh... skal jeg vise dere huset dere skulle få overnatte i? Spurte hun og klødde seg nervøst i bakhodet. Hun hadde tydeligvis hørt mer enn vi visste.
- Ja gjerne det! Sa jeg til jenta og reiste meg opp. Jeg tok hendene til InsaineCatGrl og dro henne opp med meg.
