Jeg så meg nervøst og stesset rundt om i leiren. Jeg måtte finne noe som kunne brukes som våpen og komme meg vekk der fra så fort som mulig. Jeg kunne gå bort til nærmeste tre og slå det ned, og bruke treklossene til å lage pinner og deretter lage tresverd, men nei, det ville vekke for mye oppmerksomhet, og uansett skinner ikke bålet så langt. Jeg ble bare sittende og stirre ut i luften. Jeg kom til å tenke på PinkLady og KittyCat, de lå sikkert å sov nå. KittyCat hadde nok helt sikkert tatt over min del av rommet. Sinnet boblet inne i meg da tankene løpte vilt inne i hodet mitt. Tårene begynte å renne sakte nedover skinnene mine. Dråpene dannet en liten dam forann meg oppå steinene. Jeg la hendene over ansiktet og gråt og hulket nesten lydløst. Hvorfor meg? Tenkte jeg trist. Plutselig krasjlet det i bladene fra en av buskene. Jeg skvatt til og løftet blikket i den retningen lyden kom fra. Jeg kunne ikke se noe. Jeg studerte buskene litt nøyere. Der var lyden igjen. To lysne øyne kom plutselig til synet mellom bladene. Første tanke som slo ned i meg var at det kunne være en ulv eller en enderman, men så ble jeg vinket til. Jeg reiste meg sakte opp, tørket tårene og gikk noen steg nærmere. Jeg så straks hvem det var, og følte en sterk lettelse.
- Herobrine? Hvisket jeg med skjelvend stemme.
- RosieStar, vi må prate. Han gikk innover i skogen, jeg gikk ut i fra at jeg skulle følge etter. Han snudde seg ikke og så om jeg hang med eller ikke, han gikk bare med faste skritt i en retning. Det var umulig å kjenne seg igjen i skogen midt på natten, alt så helt likt ut, trærne, steinene, gresset... alt. Kroppen min og tankene mine var kampklare. Hva som helst kunne hoppe ut eller teleportere seg ut av buskene i mørket. Jeg hadde aldri vært så redd noen gang. Det eneste lyset jeg kunne se var fra øynene til min "gamle" lærer. Han var ikke skyggeredd, men han hadde jo tross alt ganske mye makt her i verden også. Det beroliget tankene mine svært. Etter noen lange minutter, kunne vi til slutt skimte et svakt lys fra noen lyskilder i det fjerne. Vi hadde ikke sagt et ord til hverandre under gåturen, så jeg tenkte det var på tide å bryte isen.
- Hvor er vi? Jeg så spørrende på han. Han snudde seg og så på meg med kritt hvite, lysne øyne.
- Vet du ikke det?
- Eh... nei... hvis noen hadde tatt seg tid til å lære oss litt om villmark i stedet for planting, tror jeg kanskje jeg ville klart å finne det ut! Jeg hisset meg opp, men så med en gang at det var feil tidpunkt. Herobrine så bort mot lysene igjen. - Unnskyld. Sa jeg svakt etter den spydige kommentaren.
- Jeg vet du alltid har hatt dette inne i deg, RosieStar. Han stirret rett frem.
- Hva da? Oppmerksomheten min våknet plutselig.
- Alt.
- Alt hva da?
- Tenk deg grundig om nå, find ut hvor du er, og find meg etterpå. Han pekte utover horisonten. Jeg så spørrende på han i mørket, før han forsvant rett forann øynene på meg.
- Vent! Hva skal jeg?! Hvor er jeg?! Skrek det ut av meg. Han var borte. Jeg kastet meg ned på en stubbe og tenkte. Jeg begynte å gruble høyt for meg selv.
- Hva mente han? Jeg har alltid hatt det i meg? Hva da? Hvorfor guidet han meg hit? Trærne blafret svakt i den kjølige vinden. Månen lå firkantet og lett på himmelen. Kulden føk rundt meg. Det kom til å bli en lang natt.
----------------------------------------
Hva tror dere Herobrine mente, og hva tror dere oppgaven til RosieStar er? Kommenter gjerne dine svar!
Skriv også gjerne en kommentar om hva du synes, det ville jeg satt stor pris på! Hvis du legger igjen en stjerne (vote) også, hadde jeg blitt kjempe glad! ☆☆☆☆☆☆ Tusen tusen takk, for at dere leser og følger både meg og historien! Takker og bukker! :)
-Marianne987
