Kelneren vår kom, etter bare noen få pinlige minutter heldigvis, med hendene fulle av maten vi skulle spise. Han ga Alex biffen hun hadde bestilt og meg greskarpaien. Så stakk han inn på kjøkkenet igjen for å hente Herobrine sin kylling og Cat sin soppsuppe.
- Mmm! Dette ser godt ut! Alex så storøyd på den saftige biffen hun hadde fått.
- Ja, ja! Sa jeg egentlig bare for å være høffelig. Jeg pirket litt i paien før jeg så kelneren komme valsende mot bordet vårt med resten av maten.
- Kylling? Spurte han og Herobrine vinket lett. Kelneren satte telerknen elegant ned på bordet foran erkefienden min.
- Så var det suppe. Han smilte høflig til Cat. Hun lyste opp og munnen hennes sprakk opp i et ondt smil. Sekundene gikk som minutter, og jeg så får meg alt i slowmotion. Cat slo til hånden til kelneren, så den ekstra store skålen med suppe fløy gjennom luften rett i retning Herobrine. Den traff han rett i ansiktet. Han hylte av smerte av den 100° varme suppen som rant ut over hele han. Jeg fikk med meg planen til Cat og vi kastet oss begge opp av stolene og spurtet mot kjøkkenet. Forhåpentligvis var det en bakutgang der. Vi slang oss begge inn og fikk lukket kjøkkendørene. Herobrine hadde mest sansynlig vært blind de få sekundene vi hadde brukt på å komme oss vekk. Vi kastet oss gjennom mengden av kokker på kjøkkenet og fikk rast ned den perfekte plaserte bakdøren. Vi havnet ut på en ny gate.
- Skynd deg, Rosie! Ropte Cat som begynte å løpe mot enden av byen.
- Hva med sakene? Jeg tok henne lett igjen.
- Vi har ikke tid, det er snakk om liv eller død her!
Vi diskuterte oss frem til en kort plan andpustene, mens vi nådde nærmere og nærmere grensen til byen. Derfra var planen og finne en hule eller lignende og søke ly der for kvelden. Angst fylte seg opp i kroppen min. Jeg begynte å innbille meg ting, som at Herobrine var over alt! Jeg visste at han var ute etter oss nå, men han kunne umulig være så rask!
- Er.. pho... er du ok? Spurte Cat som la merke til at jeg hadde hatt en blackout. Hun veivet den ene hånden foran ansiktet mitt. Jeg ristet av meg tankene.
- Jada! Jeg har det bra, men hodet mitt fantaserer. Sa jeg og slo meg svakt i hodet.
- Angst, stress..?
- Tror det.
Vi så bygrensen ligge foran oss. Bare noen meter igjen. Plutselig lynte det brutalt fra himmelen. Det lyseblå skyfrie taket "brakk" i tusen små biter og ble brått helt mørkegrått. Jeg og Cat snudde oss likt, forskrekket over den høye lyden, og skvatt til da vi kunne se siluetten av et menneske med hvite, faretruende, lysende øyne et stykke bak oss på gaten. Vi stormet videre i full panikk. Svetten rant og pusten holdte på å dø ut. Vi peste begge og prøvde å få litt luft inn i lungene da vi løp for hardet livet. Det knøt seg i magen, og jeg hadde lyst til å falle sammen på bakken. Cat tok hånden min og jeg klemte hennes hardt. Vi skulle overleve dette, det var målet!
