Optimismen min døde raskt ut. Herobrine hadde nesten tatt oss igjen. Dette kunne jo bli en lett match for han, men han spilte tydeligvis et skittent spill, som gikk ut på å skremme oss til døden. Han var like bak oss og kastet forskjellige magiske formler på oss, men bommet med vilje i vært trekk. Vi prøvde å konsentrere oss mest mulig der vi løp hånd i hånd, med en gærning bak oss! Vi kunne ikke la frykten ta overhånd! Var det egentlig mulig å løpe fortere enn han og finne et gjemmested? Tenkte jeg plutselig. Nei... eller? Folk kastet seg til side og vekk fra gaten, og ble stående forskrekket i det vi suste forbi. Grensen var bare noen få meter foran oss og vi holdte på å dø av for lite oksygen.
- Eh... uh.. hvordan... Cat hostet hardt. - ...går... det... med... deg?
- Bra... løy jeg anpustent og skjente at tårene begynte å presse på. - Hva... med... deg..?
- Greit... hun løy også, men det var mest for å holde ut, men begge visste at dette umulig kunne gå noe god vei. Vi kom oss over grensen, men Herobrine stoppet ikke av den grund. Hvordan overlever han dette her? Tenkte jeg og kom på at han sikkert hadde både en magisk drikk for fartsøkning og lignende. Vi forsvant inn i den mørke skogen. Bladene var tett i tett og vi prøvde å presse oss gjennom greiner og blader. Det var tråkket opp en tursti som gikk rett frem, og det var ikke sjangs å komme seg gjennom bladene og kvistene på sidene. Vi endte da opp med å løpe på stien. Plutselig stupte Cat over og falt rett på magen. Foten hennes hadde satt seg fast i en stubbe.
- Cat! Skrek jeg hysterisk og stoppet. Jeg prøvde å dra henne opp igjen mens jeg så Herobrine komme glisende, nærmere og nærmere, med en fart på sikkert nærmere 100km/t.
- Rosie! Du MÅ løpe uten meg! Skrek hun til meg med tårer i øynene.
- Nei! Cat! Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, men jeg måtte ta et valg! Det rant fra øyene mine.
- Du må Rosie! Jeg klarer meg! Tro meg!
- Jeg kan ikke tro deg Cat! Han vil drepe deg like lett som en mygg! Jeg skrek så tårene rant enda mer.
- Men det er bedre at en dør enn to. Hun gråt men sa det med en rolig tone.
- Jeg forlater deg ikke!
- Jo! Rosie! Gjør det! Løp vekk før han får tak i deg også! Løp og gjem deg! Hun skrek det til meg. Jeg så på henne med øynene fulle av tårer og snudde ryggen til. Jeg gråt i det jeg løp fra min beste veninne. Hulkende ropte jeg til henne; - Jeg vil aldri glemme deg Cat!
Så spurtet jeg videre i full fart vekk. Bak meg hørte jeg Cat skrike av frykt. Jeg snudde meg sjokkert, redd og trist og så tilbake. De var begge borte. Herobrine hadde Cat! Jeg falt sammen og gråt hardt. Med ansiktet gravd ned i hendene mine, gråt jeg så det drapp fra dem og ned i en liten dam foran meg.
----
Herregud! Fikk nesten meg selv til å gråte en liten stund der. Hadde en liten klump i halsen da jeg fant på dette her... Stakkars Cat! :'(
