Jeg så spørrende og rart på creeperen som plutselig hadde bombandert meg med ord på creepersk. Jeg hadde bare hatt to år med creepersk og alle som har prøvd eller prøver å lære seg et språk vet at to år er ingen ting. Jeg grublet over hva jeg skulle svare mens hjernen min gikk gjennom setningene. Jeg prøvde desperat å oversette de merkelige ordene, som for meg ikke ga noen mening.
- Kroboo? Endte jeg opp med å spørre, som betyr "hva mener du?" eller "kan du si det en gang til?". Han himlet med øynene og gjentok setningen.
- Booboka koo? Hjernen min forstod plutselig hva han sa, og jeg slang ut en rekke ord som svar. Noe med denne Creeperen virket ikke riktig. Kunne jeg stole på han? Instingtene mine sa ja, men hodet mitt sa noe annet. Hele livet hadde jeg blitt lært opp til at Creepere var livsfarlige, og nå skal jeg liksom stole på en? Noe måtte være galt her... Creeperen hadde sagt at han visste om en sted der gruppen min og jeg kunne bosette oss så lenge. Han pekte med et av sine små bein i motsatt rettning av landsbyen flammene hadde slukt. Jeg ble måløs og fikk ikke et ord ut av munnen. Jeg var fortsatt inne i den tanken at jeg kanskje kunne stole på en creeper.
- Javell... Sa jeg og nikket. Creeperen forstod hva jeg mente og viste tegn til at jeg skulle følge etter han. Jeg ropte på den hjernedøde gruppen min som hadde flokket seg rundt en "fasinerende" cobbelstein på bakken.
- Kom igjen da, folkens! Alle skvatt til og kom spurtende i retning meg og creeper. De roet ned farten da de nærmet seg. Vi startet å gå langsomt mot målet.
- Kabohotu? Spurte jeg creeperen, og han ga meg et søtt smil.
- Crees. Svarte han. Så søtt navn på en creeper sa jeg lavt men fort til meg selv. Crees så noen sekunder spørrende på meg. Han forstod ikke hva jeg sa, heldigvis.
Vi fulgte Crees noen timer før han endelig pekte mot målet. Jeg sto å måpte.
- Hva tenker du på! Skrek jeg til han. Jeg så det på hele kroppspråket hans at han ikke forstod et ord av hva jeg sa, men han så fremdeles trist ut i det jeg skrek rett til han. - Du har ledet oss hit! Først hit, langt vekk til et øde sted, og så forventer du at vi skal sove i en livsfarlig hule! Hulen Crees hadde pekt på kunne man se røde og lilla øyne lyse i mørket. Jeg skvatt til da lysene plutselig beveget seg og forsvant.
- Hva..? Sa jeg og følte en trang til å flykte. Jeg fikk plutselig et panikkanfall og ville sette meg ned, gråte og skrike. Crees så stygt på meg. Han så sikkert plutselig panikken i øynene mine. Jeg hadde aldri slåss mot noen mobs før, spesielt ikke endermen, og hadde ikke planer om å gjøre det nå. Jeg sto der helt hjelpesløs uten noe slags våpen, bare mine egne hender som ikke var til stor hjelp. Jeg tryglet Crees om hjelp, men i det han hørte det brøt han ut i et stort skummelt smil før alt plutselig ble svart og jeg falt i bakken.
