Jeg våknet brått av fotrinn mot hardt gulv. Noen kom nærmere og jeg skvatt til da en tung jerndør ble åpnet i enden av det mørke rommet. Hvor er jeg?! Tenkte jeg i det et skarpt lys fra rommet ved siden av blendte meg.
- Ser du er våken. Sa en nokså kjent stemme med en skarp latter. -Hadde aldri trodd du var så lettlurt RosieStar!
- Herobrine! Freste jeg så skarpt jeg kunne. - Jepp! Du gikk rett på den! Jeg trodde du hadde fulgt med i timen, ALDRI stol på en creeper! Han fikk en skremmende ond latterkrampe. Jeg kunne bare så vidt se siluetten av han i lyset. - Jeg visste hele tiden, helt siden du kom inn på skolen, at du var en av de få eventurlystne jentene, men nå forstår du vel hvorfor jenter ikke burde bli "helter". Dere er for lettlurte rett og slett! Han lo det hele og jeg var sikker på at jeg kunne se det onde gliset lyse sterkere enn lampene fra gangen.
- Hva vil du! Jeg oppdaget plutselig at jeg var lenket fast til netherbrick-veggen bak meg.
- Ha ha! Det finner du straks ut! Bare så du vet det, så liker jeg ikke folk som deg! Han dro til seg døren og forsvant. Rommet ble helt mørkt igjen. Jeg sank sammen. Hva hadde jeg gjort? Dratt både meg selv og de andre rett inn i en felle! Hvordan kunne jeg være så dum og ikke se dette komme! Tårene rant som fosser ned skinnende mine og ned i en dam på stein gulvet. Hjørnene på rommet virket ekstra skremmende. De var dypsvarte og jeg inbildte meg at noen sto der. Jeg følte at noen skulte bort på meg. Alt var helt stille. Jeg hulket svakt i det tårene drapp ned i dammen som ble bare større og større. Hva hadde jeg gjort! Setningen ble gjentatt om og om igjen i hodet mitt. Hva hadde jeg gjort! Plutselig hørte jeg noe bevegde seg i samme rom som meg. Jeg skvatt til og klemte meg selv så langt mot veggen som jeg kom. En person med fargerike pastell klær tro frem fra den mørkeste og største skyggen i rommet forann meg. Hun stelte seg opp utenfor skyggen med hendende i kors og smilte.
- Hva har du rotet deg opp i? Lo hun svakt.
Regnbueboksa, enhjørningen på den grønne t-skjorta og den rosa jakka fikk meg til å skjønne at hun var på min side. Hun himlet med øyne men med et smil om munnen. - Se her, la meg hjelpe deg ut av dette tullet. Hun kom bort til meg og slo løs lenkene med en solid firkantet cobbelstein. Lenkene falt med klirr i bakken. Jeg gned på håndleddene der lenkene hadde sittet. Hun strekte frem hånden og dro meg opp.
- Er du ok?
- Ja, jeg tror det. Smilte jeg til henne.
Hun sendte meg et skøyeraktig smil. - Klar for å ha det litt gøy? Jeg håper du er eventurlysten!
- Det kan du vedde på! Hvisket jeg. Vi fniste begge to lavt.
- Kom igjen, la oss komme oss ut her i fra!
