Notch så skeptiskt på oss. Han hadde nå to historier og han kunne bare velge en. Jeg forstod egentlig ikke hvordan han kunne nøle når PinkLady kom med en stor løyn, men det er jo bare vi tre som viste det, meg, Pinklady og mest sannsynlig KittyCat. Det var helt stille. Akkurat i det Notch hadde tenkt til å si noe avbrøt jeg han,
- Jeg forstår virkelig ikke dette her! Hva er vitsen?! Jeg må vekk herfra uansett! Jeg følte meg svært frustrert og kastet meg opp på beina igjen. Jeg så på utrykket til PinkLady at dette var en reaksjon hun ikke hadde forventet i det skittende spillet hennes. Ikke KittyCat heller, selv om hun bare smilte svakt, men ondskapsfult. Jeg slang sekken på ryggen og gikk raskt mot utgangen.
- RosieStar vi er ikke ferdige enda! Ropte Notch. Jeg ignorerte han.
- To bad.. hørte jeg KittyCat hviske bak meg. Jeg ignorerte henne også. I det øyeblikket ignorerte jeg hele verden. Alt hadde falt i hode på meg i det siste, og nå var jeg søren meg lei. Jeg måtte ut der i fra og det med en gang.
- Dette er alvorlig! Hørte jeg han rope etter meg, men de prøvde ikke å stoppe meg.
- Hvem bryr seg! Jeg hører ikke hjemme her lenger uansett! Svarte jeg han stygt, men anget straks etterpå. Hva har skjedd med meg? Er jeg på vei til å bli som PinkLady eller KittyCat. Jeg hadde aldri snakket frekt til en lærer før. Aldri!
- Hade... Sa jeg svakt og løp ut døren. I sidesynet kunne jeg så vidt se dem kikke på meg gjennom alle tårene mine. PinkLady hadde et skuffet og trist blikk, men KittyCat motsatt. Hun kunne bryte ut i latter snart. Notch og Herobrine så skuffet på meg. Jeg klarte ikke mer. Jeg måtte ut. Vekk. Hjem. Jeg spurtet bortover den steinlagte veien som førte i retning skogen. Jeg kunne ha valgt veien til byen, men følte ikke for det i dag. Uansett førte skogen meg hjem. Hjem til huset jeg vokste opp i. Jeg håpet bare mamma og pappa hadde det bra. De hadde ikke sent et brev på årevis, og jeg vet ikke om de hadde motatt mine heller. Skogen dukket plutselig opp foran meg. Jeg slaknet ned farten og begynte å gå i stedet. Ingen kom til å følge etter meg uansett, så det gikk bra. Med blikket festet ned i bakken hoppet jeg over søledammer og stubber her og der. Stillheten rundt meg fylte opp den positive energien min igjen. Jeg følte at jeg ble mer og mer meg selv for hvert minutt som gikk. Krasjle, krasjle, lød det fra bakken. Gresset var overgrodd og trærne strakk seg rett opp i skyene. Jeg tenkte på alt fra familien min til skolen og til hvordan livet mitt kom til å forandre seg de neste dagene. Må jeg skaffe meg jobb? Kan jeg starte på en annen skole? Kan jeg bo hjemme? Har jeg et hjem? Har jeg en familie? Det var tanker som fløy rundt i hodet mitt og som jeg prøvde å finne logiske svar på. I det jeg trodde jeg fant svaret på det første spørsmålet lød plutselig et dunk gjennom skogen.
- Auu! Skrek jeg og tok meg på pannen i smerte.
- Au! Ropte en annen person. Jeg kikket opp og møtte blikket til en av guttene fra skolen. Han gned seg hardt på pannen han også.
- Oh my Notch! Jeg er så lei meg! Jeg gikk i mine egne tanker uten å se meg...
- Det går bra. Det var min feil også. Han smilte lett til meg. Jeg rakk frem hånden og presenterte meg,
- Jeg heter RosieStar. Han tok hånden i mot og sa navnet sitt,
- Og jeg, jeg heter BrandonBrown.
_________________________
Hva tror du kommer til å skje videre med RosieStar? Hvem er BrandonBrown egentlig? Kommenter!
Legg gjerne igjen en stjerne (vote) også! Tusen takk!
Remember: det er pga. dere at jeg får lyst til å skrive videre! ;)
- Marianne987
