Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot

Kapittel 7

Ninas pov
Når jeg kommer hjem fra jobb, er jeg helt alene i leiligheten. Som forvententet.

Det første jeg gjør er å fjerne sminken og skifte fra dongeribukse til en natt-shorts før jeg går til kjøkkenet og lager meg mat.

Mens jeg sitter og spiser maten min stille ved middagsbordet, hører jeg noen fikler med låsen på døra utenfor.

"Lise?" roper jeg for å sjekke om det er henne, men jeg får ikke noe svar.

Jeg reiser meg sakte opp fra stolen min, og går mot døra.
"Lise?" gjentar jeg, men får fortsatt ikke svar.

Noen sekunder etter åpnes døra seg, og Isac kommer til syne.
Han ser på meg før han ser seg rundt,"hvor er Lise?" spør han.

"Jeg vet ikke? Jeg trodde hun var med deg?" spør jeg og han ser på meg rart.
"Hva er det nå da?" spør jeg frustrert. Jeg er så lei av at han ser så rart på meg hele tiden.

"Hvorfor trodde du hun var med meg?" spør han forvirret.

Jeg ler kort,"fordi det er deg hun har vært med i det siste."

Han ruller med øynene og fikler med nøkkelen han har i hånden.
"Hvor fikk du tak i nøkkelen?" spør jeg og peker på den.

"Jeg låner den av Lise, jeg skal hente noen greier her som jeg skal låne," svarer han, og jeg bare ser på han forvirret.
"Hva da?" spør jeg og han kaster hodet bakover frustrert.

"Slutt å stille så mange spørsmål, ok? Det begynner å bli ganske plagsomt å høre på," sier han og går til rommet til Lise uten å vente på hva jeg har å si.

"Okei," mumler jeg.
---------
Lises pov
Jeg og mamma er de eneste som vet at Isac enda bryr seg om følelsene sine, og at han ikke er den verste personen å være med.

Problemet er at han ikke vil at noen andre skal vite om det, at det holder med at jeg og mamma vet om det 'lille' sammenbruddet han hadde i går kveld.

Noe som viser at han enda har en lang vei å gå.

"Det skjedde noe rart idag," mumler Isac, og er den første til å bryte stillheten rundt middagsbordet.

Jeg og mamma ser på han samtidig og venter til at han skal snakke.
Han ser ned på fatet sitt,"det føltes ut som om jeg fikk se Nina tre år tilbake i tid, da jeg spurte henne om å bli sammen med meg."

Mamma ser på han stille noen sekunder før hun spør forsiktig,"hva mener du, vennen?"

Han ser på mamma en kort tid før han ser ned igjen på fatet sitt,"da jeg spurte henne om å bli sammen med meg, hadde hun på seg den søte natt-shortsen sin og uten sminke på fjeset. Idag så hun helt lik ut," sier han og et lite smil kommer fram til han.
Samme til meg og mamma.

"Jeg fikk lyst til å.." sier han i nesten et hvisk,"kysse henne."

Jeg og mamma sitter og smiler til Isac mens han ser ned på fatet sitt med et like stort smil.

Det er stille mellom oss før han ser kjapt opp til oss,"men ikke si at jeg fortalte dette til noen, ok? Deal?" spør han kjapt.

"Ja," ler jeg og mamma og nikker.

"Kult," sier han med et skjevt smil,"mamma, kan du sende meg salaten?"
--------------
"Lise," hvisker Isac mens han rører hånden min forsiktig.

"Hva?" mumler jeg trøtt med øynene mine lukket. Det er midt på natten, og nå bestemmer han plutselig seg for å snakke.

"Jeg får ikke til å sove," hvisker han, og jeg føler irritasjon bygger seg inni meg.

"Hvorfor måtte du vekke meg bare fordi du ikke kunne sove?" mumler jeg og åpner øynene mine for å se på han.

Det er stille mens han bare ser på meg i mørket før han mumler,"jeg trenger noen å snakke med."

Jeg puster ut kort før jeg løfter dyna mi og flytter meg lengre inn senga,"kom og legg deg," sier jeg og klapper på madrassen.

Han gjør som jeg sier og jeg mumler et lite 'au' når han kommer borti meg med albuen sin.

"Hva tenker du på?" hvisker jeg og han legger seg mer til rette.

Det er stille før jeg hører han sier,"jeg er så slem."

"Du er ikke slem," hvisker jeg,"du bare går gjennom en tøff periode i livet akkurat nå."

"Men jeg kjefter på alle rundt meg," hvisker han og legger den ene armen bak hodet sitt,"det føles ut som om jeg mister alle rundt meg."

"Du har ikke mistet meg eller mamma," sier jeg og snur meg mot han,"heller ikke fansen din, eller Frode."

Han er stille noen sekunder før han hvisker,"men jeg har mistet Nina."

Jeg rister på hodet,"det vet du ikke."

"Jo, jeg ser hvordan hun ser på meg," hvisker han,"det er ikke det samme blikket hun ga meg for tre år siden."

"Det er fordi hun er bekymret for deg, Isac. Hun er glad i deg," sier jeg og selv om det er mørkt i rommet, vet jeg at Isac smiler.

"Håper du har rett," mumler han.

"Jeg har rett."

Han snur seg mot meg,"men hvorfor er hun sammen med Mats da? Vil hun ikke bli sammen med meg?" spør han og jeg hører at han er bekymret.

"Hun prøver å komme seg videre, selv om hun vet at det er bare deg hun vil være sammen med."

"Hm," får Isac fram.

Jeg gjesper,"har du fått snakket nok ut nå?" hvisker jeg, og Isac nikker før han reiser seg opp fra senga.

Han går mot døra og åpner den. Før han går ut av rommet snur han seg mot meg,"takk."

Jeg smiler mens jeg lukker øynene,"ingen problem. Glad i deg."

"Glad i deg også, søss," hvisker han før han går ut av rommet og lukker døra stille etter seg.
---------
Sorry for at jeg ikke postet igår    :( hadde ikke nok tid skjønner'u.

Kommenter om hva du synes og sorry for et kjedelig kapittel, men jeg prøver ihvertfall heheh

Ok hade