Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot

Kapittel 11

"Lise? Har du hørt noen av sangene til The Cab?" spør jeg mens vi sitter spredt rundt på senga til Lise.

"Nei? Hvem er det?" spør hun care mens hun har øynene på mobilen sin.

"'Hvem er det?'" hermer jeg etter henne irritert.

Jeg og Lise, har kanskje samme humor, men vi har ikke samme musikk smak.
Og det plager livet av meg.

"Hva? Jeg bare spurte," ler hun og tar endelig øynene opp fra mobilen sin.

Jeg ruller med øynene, men ler etterpå for å vise henne at jeg ikke tar det så serriøst.

Det banker på døra til soverommet til Lise og øynene mine ser på døra tvert.

"Kom inn!" roper Lise, litt for høyt.

Isac, hennes hotte tvillingbror, kommer inn med to plater, hvor det er pizzastykker på hver av de platene.

"Mamma sa jeg skulle mate dyrene," tuller han, håper jeg i hvertfall.

"Ha-ha, veldig morsomt," sier Lise ironisk og tar imot de to platene med pizzastykkene.

"Nina, våkne," sier mamma og stryker meg på panna.
Jeg åpner øynene forsiktig og møter mammas trøtte øyne.

"Hvor mye er klokka?" spør jeg.

"Den er 15.15," sier mamma og ser på meg med et lite smil.

"Jeg vil ikke stå opp," mumler jeg og lukker øynene.

"Vennen, det har gått tre dager. Du har så vidt spist, og du ligger bare i senga. Hvorfor ikke dra til Isac og snakk med han? Han trenger noen å snakke med, og det må være deg," sier hun og jeg åpner øynene mine igjen.

"Jeg kan ikke," hvisker jeg, og mamma ser ut til å lure på hva jeg mener.
"Jeg kan ikke dra til huset hvor Lise bodde," sier jeg og føler det kommer tårer i øynene nok en gang.

Jeg har grått så mye at det kommer så vidt tårer fram når tenker på Lise. Og det er en forferdelig følelse. Jeg hater det.

"Isac trenger deg," sier mamma og stryker meg på panna,"snakk med han, og om fire dager, får du ta farvel med Lise i begravelsen hennes på en vakker måte. Jeg vet det ikke er enkelt å komme seg videre, men prøv å gjøre det beste ut av situasjonen slik Lise vil at du skal gjøre det," sier hun med tårer i øynene og et lite smil,"hun har alltid passet på slik at du har det bra, så prøv så godt du kan og gjør henne stolt, værsåsnill." 

Jeg rister på hodet og kjenner tårene renne,"jeg klarer det ikke."

"Jo," sier mamma bestemt,"det klarer du."

Jeg setter meg opp på senga og drar mamma i en klem mens jeg gråter.
"Jeg hater å se deg gråte," sier mamma mens hun klemmer meg.

"Det gjør så vondt," sier jeg gråtkvalt og kniper øynene sammen. Alt jeg ser er Lise med et smil.
--------------
"Isac er i rommet sitt," sier Linda med røde øyne og ser helt utslitt ut.
Tror nok alle ser likens ut pågrunn av all gråtingen.

Jeg klemmer henne før jeg går ut av klemmen og ser på henne noen sekunder og går opp til rommet til Isac.

Jeg banker på døra svakt før jeg åpner den og ser Isac som ligger på senga med ryggen mot døra.

"Håper det er greit for deg at jeg kom en tur," sier jeg forsiktig og går til senga og legger meg ned ved siden av han.

"Jeg kom hit for å ta en ferie," mumler Isac med ryggen fortsatt mot,"men den endte opp som den verste ferien jeg noen gang har opplevd."

Jeg stryker han på ryggen og føler for å gråte nok en gang.
"Hva skal vi gjøre uten henne? Hæ? Kan noen svare meg på det? Fordi jeg har ingen anelse. Og vet du hvorfor? Fordi det var Lise som forstod meg, hun hjalp meg når jeg trengte det.
Og hva fikk hun for det? Døden. Og det fortjente hun ikke. Ikke i det heletatt," sier han og høres både trist og sint ut mens jeg bare ligger og gråter stille og stryker på ryggen til Isac.

Jeg hulker, men tar hånden fort over munnen for å ikke lage noe lyd. Isac snur seg mot meg og holder rundt meg mens jeg gråter sammen med han.

"Jeg har noe jeg vil vise deg," hvisker Isac etter vi har vært stille en liten stund.

Han reiser seg opp fra senga og henter et ark som lå på pulten og kommer tilbake til senga og legger seg ned sammen med meg.

"Før Lise døde, snakket hun med en sykepleier og ba henne om å skrive ned hva hun hadde å si som hun visste hun ikke rakk å fortelle oss," sier han og ser på papiret.

"Jeg har ikke lest det enda, men det hadde vært fint å lese det nå," sier han med blanke øyne og ser på meg,"med deg."

Jeg setter meg opp ordentlig på senga og ser på Isac,"kan du lese det høyt?" spør jeg med rusten stemme, og Isac nikker før han ser på arket.

Han ser på det noen sekunder før han begynner å lese høyt,"til Isac og Nina. Hei dere to. Akkurat nå ligger jeg nær døden og vet jeg ikke har lenge igjen, men før det skjer vil jeg at dere skal vite hvor høyt glad jeg er i dere to og alle de andre rundt meg.
Det er trist at vi ikke kan ta farvel, men sånn er livet. Man kan ikke kontrollere alt, selv om det suger ganske mye.
Men vi kan ta farvel i begravelsen min, så det er ikke så ille som det ser ut til, eller hva?

Isac. Pass på Nina. Og Nina, pass på Isac. Pass på hverandre, hvis ikke kommer jeg opp igjen fra kista mi og tvinger dere to sammen.
Dere to er som skapt for hverandre, og det mener jeg. Når dere ikke har hverandre, ser jeg hvor ulykkelige dere blir. Og det knuser hjertet mitt.

Bare lov meg en ting, få tilbake de følelsene dere to hadde for hverandre for tre år siden. Hold sammen gjennom de gode og vonde tidene, som foreksempel nå.
For sammen, er dere sterke. Og det har jeg sett, så ikke bli uenig i det.

Nå må jeg avslutte denne lille hilsenen, sykepleierene skal hjelpe meg selv om det ikke er så stor sjanse på at jeg overlever dette. Men det er bra folk har håp, det gir meg også litt håp.

Hils mamma fra meg og fortell henne hvor glad jeg er i henne, ikke glem det.
Hun må få vite det.

Vi sees igjen
- Lise Marie Lunden
--------
Har ikke så mye å skrive om på a/n, såe..

Ok hade