Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot

Kapittel 38

Jeg våkner av lukten av egg og bacon. Et smil kommer frem og jeg strekker meg før jeg reiser meg opp fra sofaen jeg klarte å sovne på igår kveld før jeg går til kjøkkenet.

Når jeg kommer frem til kjøkkenet ser jeg Isac som står og steker egg og bacon.
Men jeg merker raskt at alt han har på seg er en shorts som henger lavt rundt hoftene hans og viser frem den fine six-packen hans, noe som får meg til rødme selv om jeg ikke vet helt hvorfor.

Isac ser opp på meg fra stekepanna og smiler når han merker at jeg er litt rød i kinnene.

"Har du sovet godt?" spør han og jeg nikker med et smil før jeg setter meg ned på stolen som står ved kjøkken-øya.

"Jepp. Har du?" spør jeg og Isac smiler tilbake før han skrur av plata og henter to fat hvor han legger omelettene og to skiver bacon på hvert fat.

"Ja," svarer han enkelt og gir meg fatet mitt før han setter seg ned ved siden av meg.

Jeg sitter og ser på Isac mens han tygger på baconet sitt.
Han ser tilbake på meg og reiser opp øyenbrynet sitt.

"Hva?" spør han med mat i munnen.

"Har du tenkt å spise maten med hendene?" spør jeg og skjønner ikke hvorfor han ikke synes det er ekkelt.

Han ser på meg som om han ikke forstår hva jeg mener før jeg ser forståelse komme over øynene på han.

"Å," sier han kort og ser på baconet sitt før han legger den ned på fatet sitt og reiser seg opp fra stolen for å hente to gafler.

Han gir begge til meg og går og tørker hendene sine før han kommer og setter seg ned igjen, tar fra meg den ene gaffelen før jeg rekker å reagere.

"Er du virkelig så fjern?" spør jeg mens jeg stikker gaffelen i omelettet og tar biten i munnen.

Han løfter på skuldrene mens han tygger og ser ned på fatet sitt.
"Har bare mye å tenke på," sier han og virker.. Vel, fjern.

"Som hva?" spør jeg og tar nok en gang en bit av omeletten.

"Tror ikke du trenger å høre det," mumler han.

Hva er det med han idag?

Jeg ser på han noen sekunder før jeg legger fra meg gaffelen for å ha all fokuset på han.

"Isac, er det noe galt?" spør jeg og ser på han nøye.

Han ser opp på meg i et sekunder før han ser ned igjen på fatet sitt.
"Jeg vil ikke snakke om det."

"Så når vil du snakke om det? Fordi senere betyr som alltids aldri," sier jeg og han ser på meg.

"Jeg vet du bryr deg om meg, men jeg trenger ikke ditt empati akkurat nå, okei?" sier han irritert, noe som får meg irritert.

"Jeg vil jo bare vite hva som er galt," sier jeg mens jeg ler, fordi dette begynner bare å bli latterlig.
"Er det så vanskelig å åpne deg for meg?"

"Ja!" sier han sint og legger fra seg gaffelen,"ja, det er det. For det som plager meg kan jeg ikke snakke om med deg."

"Hvorfor ikke?!" spør jeg og kaster hendene opp oppgitt.

"Fordi det handler om deg!"

Jeg ser på han overrasket uten å si noe.
"Om meg? Isac.. Hva mener du?"

"Du vet hva jeg mener," sier han mindre høyt denne gangen og drar hånden gjennom håret,"ikke lat som, fordi du vet hva jeg føler for deg. Og det suger at du kanskje ikke føler det samme for meg slik som du gjorde for tre år siden."

Jeg blir stille og ser på han mens han ser på meg uten å si et ord.
Etter en liten stund stillheten går Isac av stolen sin før han begynner å gå mot gangen.

"Isac, vent," sier jeg og Isac stopper opp med å gå uten og snu seg mot meg.

Jeg går av stolen og står og ser på Isac.
"Du tar helt feil," sier jeg og puster ut mens Isac snur seg mot meg.
"Alt du sier er helt feil, og det vet jeg."

Isac ser på meg og viser at han ikke skjønner helt hva jeg mener,"hva er det du prøver å si, Nina?"

"Det jeg prøver å si er.. At følelsene mine for deg har aldri forandret seg," sier jeg nervøs og Isac ser på meg med mykere øyne.

"Jeg har alltid hatt følelser for deg, og kommer alltid til å ha det.. Uansett hva som har skjedd og kommer til å skje mellom oss vil følelsene mine for deg alltid være der," sier jeg og Isac smiler svakt.
"Og det suger," sier jeg og kaster armene rundt meg opp i været,"men samtidig er det noe som får meg til å føle at du er.."

Han går sakte mot meg med et selvsikkert smil,"at jeg er hva?"

"At du er.. Kjærligheten i mitt liv," sier jeg og får frem de samme ordene Isac sa igår på tv som fikk meg til å tenke at Isac er den rett, og kommer alltid til å være det.

Isac sitt smil vokser mens han går raskere mot meg.
Og før jeg vet ordet av det, møtes Isacs lepper med mine mens armene hans holder rundt meg.

Alt jeg kan tenke på er at det er dette som skal til for at jeg skal føle meg lykke.
-----------
Sorry for en cliché del, men hadde ikke så maange ideer.

Historien tar snart slutt, og jeg håper du fortsatt liker den ;) heheh

Tipper på at når vi kommer i kapittel 45 så er den ferdig, er litt usikker enda men samtidig ganske sikkert.

Vi får se

Ok hade