"Skal du ikke være med til flyplassen for å si hade?" spør jeg og ser skuffet på han mens jeg holder bagasjen i begge hendene, klar for å dra hjem.
"Nei," sier han og ser på meg trist mens han rister på hodet,"desverre."
"Men.. Jeg ville ikke at vi skulle skilles på denne måten," sier jeg og ser ned på gulvet for å holde meg unna øyekontakt,"jeg ville at vi skulle si hade slik som vi gjorde det da du reiste fra Norge for tre år siden," fortsetter jeg, men er ikke helt klar over hva jeg sier.
"Men dette er ikke for tre år siden, Nina. Det er annerledes nå," sier han forsiktig og stryker meg på armen før han krysser armene sine over brystet.
"Ja, jeg vet," mumler jeg misfornøyd,"du er mister Populær nå. Vi kan ikke la deg bli omringet av paparazziene."
"Unnskyld," sier han og jeg ser opp på han,"det går visst ikke slik som du planla," sier han og jeg løfter på skuldrene.
Jeg planla ihvertfall ikke at vi skulle si hade til hverandre i gangen.
"Vel, jeg er en kontrollfrik, så.." sier jeg og ler svakt.
Han ler svakt sammen med meg før stillheten tar over rommet.
Jeg som står med baggen i hendene mens jeg venter på at noen skal si noe.
Av en eller grunn er det vanskelig å komme på noe å si akkurat nå.
"Dette er latterlig," mumler Isac før han legger armene sine rundt hofta mi og drar meg inn til seg før leppene våre møtes.
Jeg blir overrasket først, men jeg kysser han fort tilbake mens jeg legger fra meg baggen for å legge armene mine på skuldrene hans.
Isac trekker seg sakte fra kysset med et lite smil.
"Jeg kommer til å savne deg så mye," sier han og virker.. Trist. Men det er jeg også, så det er ikke så uforventet akkurat.
"Jeg kommer til å savne deg også," sier jeg og smiler svakt tilbake.
"Jeg har noe til deg, forresten," sier han og tar hånden i lommen for å lete etter hvem vet hva.
Kort stund etter tar han frem et lite stykke papir som er brettet sammen, og gir meg den.
Jeg tar den imot uten å tenke meg helt igjennom og jeg ser opp på han forvirret.
"Hva er dette for noe?" spør jeg.
"Det er en sang jeg holder på å skrive," sier han og klør seg nervøst bak nakken,"du kan lese den når du sitter i flyet."
"Men.." sier jeg og ser ned på papirstykket før jeg ser opp til han igjen,"hvorfor gir du meg dette?"
"Fordi den handler om deg," sier han og løfter på skuldrene,"det er bare deg jeg vil sangene mine skal handle om," sier han og ser ned på føttene sine sjenert.
Jeg smiler til han og føler meg rørt. Noe som ikke er så rart.
"Tusen takk," sier jeg og han ser opp på meg med det samme smilet jeg har,"og ikke bare for dette," sier jeg og vifter med papiret før jeg fortsetter,"men også for at du ikke ga opp forholdet vårt når jeg selv trodde at det ikke kunne bli noe mer av det," sier jeg og smilet hans vokser.
"Det er ikke noe du trenger å takke for, Nina," sier han og ler kort.
"Å? Hvorfor ikke?" spør jeg.
"Det er bare en selvfølge," sier han og løfter på skuldrene,"det er en selvfølge at jeg kjemper for deg."
"Du har sikkert rett," sier jeg og ler svakt.
"Alltid," sier han selvsikker og jeg ruller med øynene mens jeg smiler, men smilet mitt forsvinner en kort stund etter når jeg vet at jeg må dra om ikke så lenge.
"Hva er det?" spør han bekymret og knytter øyenbrynene sammen mens han legger hånden sin på siden av ansiktet mitt.
Jeg legger hånden min på hans som er på ansiktet mitt og holder den.
"Jeg ringer deg når jeg kommer frem til Norge, ok?" sier jeg og overser spørsmålet hans.
"Ja, så klart," sier han og nikker,"men ikke overse spørsmålet mitt. Er det noe som er galt?" spør han like bekymret.
"Jeg kommer bare til å savne deg," sier jeg og prøver å ikke gråte,"veldig mye."
"Dette er ikke et hade, Nina," sier han og bøyer seg ned for å komme seg nærmere meg,"men et 'vi sees'. Det er det hver gang vi skiller veier," sier han og smiler til meg for å oppmuntre meg.
"Vel du kjenner meg," sier jeg og løfter på skuldrene,"jeg er bekymret for alt mulig."
"Så lov meg en ting," sier han og ser meg i øynene,"ikke vær bekymret for oss, ok? Jeg går ikke noen steder, jeg er her uansett hva. Selv om vi ikke er på samme sted sammen, er jeg bare en telefonsamtale unna."
Jeg drar han inn i en klem for at han ikke skal se tårene som bygger seg opp i øynene mine.
"Jeg vet," sier jeg og en liten tåre renner stille ned kinnet mitt.
"Jeg elsker deg," hvisker Isac i øret mitt.
"Jeg elsker deg mer."
--------
Kort del, men hadde ikke så mange ideer for kapittelet ://
2 kapitler igjen så er jeg ferdig med boken, folkens! Wtf?
Og btw så vet jeg at dette kapittelet luktet vondt, men dere vet meg. Jeg publiserer kapitler selv om de ikke er det beste jeg har skrevet lol
Ok hade
YOU ARE READING
Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot
Fanfiction(Du må lese No control før denne) Tre år har gått. Nina har nok en gang funnet kjærligheten, mens Isac er en verdenskjent popstjerne. Hva skjer når disse to møtes igjen etter tre lange år? Vil de gi forholdet deres en siste sjanse, eller velger de å...
