Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot

Kapittel 13

Ninas pov
Jeg står med en svart kjole forran speiliet på rommet mitt. Idag er dagen hvor jeg skal si farvel til Lise. Idag skal jeg faktisk på begravelsen til min bestevenn. Eller nei. Hun er ikke min bestevenn, hun er min søster.

Hun har vært det i 13 år, og kommer alltid til å være det.

Mamma kommer inn til rommet mitt med en svart kjole selv, og smiler svakt til meg.
"Er du klar?" spør hun forsiktig, og jeg ser på henne gjennom speilet.

"Jeg husker for tre år siden, når jeg stod akkurat her forran speilet med en hvit kjole på, og pappa kom inn til rommet mitt og spurte meg det samme du gjorde akkurat nå," sier jeg og ser på kjolen min på speilet.
"Husker du den dagen mamma?" spør jeg og ser på henne gjennom speilet igjen.

Hun nikker med et svakt smil,"ja, jeg husker den dagen veldig godt. Det var litt av en dag," ler hun og jeg smiler svakt av minnet.

"Beste dagen i livet mitt," mumler jeg og snur meg mot mamma,"jeg savner de dagene," sier jeg.
"Da jeg var sammen med Isac som hadde et normalt liv, og Lise som... Var her med meg," sier jeg, og jeg har lyst til å gråte, men jeg klarer ikke.

Hun klemmer meg før hun ser på meg med et svakt smil,"sånn er livet, den går ikke slik man alltid vil at den skal gå."

"Det er bare vanskelig å akseptere forandringene," mumler jeg.

Hun kysser meg på pannen før hun ser på meg,"vi går gjennom dette sammen, ok? Du går ikke gjennom dette alene," smiler hun og jeg smiler tilbake.

"Takk, mamma," sier jeg og klemmer henne.
"Jeg er glad i deg," mumler jeg mens vi klemmer.

"Jeg er glad i deg også, vennen."
----------
Mens presten snakker om noe jeg ikke helt følger med på, sitter jeg på kirkebenken og holder hånden til Isac mens jeg ser på kisten hvor Lise ligger i.

Jeg kjenner noen tårer renner ned kinnet mitt stille, og jeg legger hodet mitt på skulderen til Isac.
Han kysser meg svakt på hodet mitt og jeg begynner å tenke på hvor sterk Isac er.

Han kom hit for å ta seg en ferie fra kjendislivet sitt, men endte opp på en begravelse til søsteren sin.
Hvordan klarer han det? Hvordan klarer han å være så sterk som han er?

"Da skal Nina få komme opp og si noen ord om Lise," sier presten, og jeg løfter hodet mitt opp fra skulderen til Isac og reiser meg opp fra benken før jeg går sakte opp til hvor alle kan se meg.

Jeg tørker raskt bort tårene før jeg stiller meg forran mikrofonen og presten går og setter seg for å høre på hva jeg har å si.

"Hei, allesammen," sier og smiler svakt,"jeg vil bare si at jeg har ikke skrevet ned noe av det jeg skal si nå. Jeg vet jeg ikke kommer til å bruke det jeg har skrevet ned uansett, så om dette er en av de dårligste talene dere noen gang har hørt, så vet dere hvorfor," sier jeg og folkene ler svakt.

Når det blir stille igjen, ser jeg på Isac som smiler svakt til meg. Jeg smiler svakt tilbake til han før jeg ser på kisten hvor Lise ligger.
"Lise var en person som kunne gi deg et smil, og du ville ha likt henne med en gang. Det var noe spesielt med smilet hennes, om dere skjønner hva jeg mener," sier jeg.
"Men det var ikke bare smilet. Det var også personligheten hennes, og hvor positiv hun var, hver eneste dag.
Hun snakket alltid om hvor mye hun gledet seg til å bli voksen, og bestemme over seg selv.
Og vet dere hva? Hun vokste opp til en kvinne som var vakker, morsom, snill.. Listen er lang," sier jeg og ser på alle de tårevåte øynene forran meg.

"Jeg husker hun sa en gang til meg i barneskolen at når vi ble store skulle vi  bo sammen og være sammen hver dag. Vi skulle reise rundt jorda sammen og oppleve ting som skaper minner.
Hun var så spontan. Hun ville oppleve det som så spennende ut, hun var rett og slett hekta på livet," sier jeg og et smil kommer frem, men det forsvinner fort igjen.
"Og det kommer jeg til å savne. Jeg kommer til å savne henne. Og tanken på at hun.. Ligger i den kisten forran meg, viser meg at man vet ikke hva man har før man mister det."
De som sitter forran meg nikker svakt på hodet som viser at de skjønner hva jeg mener.

Jeg tørker raskt bort en tåre som renner ned kinnet mitt og smiler,"det var alt jeg hadde å si. Takk for meg," før jeg går tilbake til plassen min.

Etter å ha sittet meg ned, tar Isac hånden min mens jeg ser på kisten til Lise nok en gang.

Og det verste er at jeg opplever den dagen jeg var mest redd for skulle skje. Jeg har mistet noen som aldri kommer tilbake.
-----------
Er litt sånn njaa på dette kapittelet :/ menmen håper den ikke er altfor ille hehe

Og btw! Takk for 1k lesere :D setter veldig stor pris på det

Sang: You're the reason I come home av Ron Pope

Ok hade