Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot

Kapittel 45 (slutt kap.)

1 år senere

Tårene renner mens jeg sitter ved sykehussengen og holder hånden til mamma.

Hvor lenge har jeg vært i dette rommet? Lenge nok til å absolutt hate det.

Men er det så rart? Jeg har vært her så mange ganger at jeg ser på dette rommet som et symbol på sorg. Eller ondskap.

Eller døden.

For 1 år siden, fikk jeg vite at mamma hadde fått kreft. Blodkreft, for å være mer nøyaktig.

Det var da alt helvette kom løst. For jeg visste at å kjempe mot kreft er en kamp man ikke alltid klarer å vinne.

Noen er sjeldent heldige, men om mamma er det? Det har jeg mistet troen på for lenge siden.

For nå sitter jeg her, ser på mamma mens hun ser tilbake på meg med svake øyne uten å si noe.

For hva er det å si? At vi elsker hverandre? At jeg aldri kommer til å klare meg uten henne?

At jeg ikke vil hun skal dø?

Ord trengs ikke nå som jeg enda har tid til å være her med henne.
Men stillheten tar samtidig knekken på meg.

Jeg vil høre stemmen hennes før det er forsent.

"Mamma?" spør jeg gråtkvalt, og hun smiler trøtt tilbake til meg.

"Hva er det, vennen?" hvisker hun mens tårene mine triller.

"Hvordan skal jeg klare meg uten deg i brylluppet mitt når jeg en gang i framtiden skal gifte meg? Eller når jeg får barn, og de ikke får møte bestemoren sin? Hæ? Kan du svare meg på det? For jeg vil gjerne vite svaret, mamma," sier jeg mens jeg gråter. Samme gjør mamma.

"Unnskyld," får hun frem gråtkvalt,"jeg vet ikke svaret, Nina, unnskyld."

Jeg hulker og hulker. For alt jeg klarer er å gråte.

Et lite bank på døren høres, og både jeg og mamma ser på døren.
Den åpnes, og Isac, pappa, Linda, Fredrik og Henrik kommer frem til syne.
Alle tre med det samme ansiktsutrykket, triste og slitne.

Isac kommer og setter seg ned ved siden av meg på en stol, mens de tre andre står på den andre siden av sengen.

"Takk for at alle dere kom," smiler mamma svakt mens hun ser på alle sammen med de samme trøtte og svake øynene.

"Hvor skulle vi ellers vært?" sier Henrik mens tårene renner stille.
Pappa legger hånden sin rundt skuldrene hans for å dra han inn til siden sin.
Mens Linda gråter på skulderen til Fredrik.

"Men dere trenger ikke å se meg dø," sier hun og lukker øynene,"dere trenger ikke å pine dere selv av å se på meg svak og døende."

"Mamma, ikke si det! Værsåsnill," sier jeg gråtkvalt,"vi er familien din, og vi kommer til å være ved din side uansett hva."
Isac tar hånden min som ikke holder mammas og holder den uten å si noe. Sikkert for å prøve og roe meg ned, selv om det er umulig.

"Kan dere synge for meg?" spør hun og ser på alle rundt seg,"jeg føler meg ganske trøtt."

"Så klart kjære," sier pappa med en liten knekk i stemmen. Han prøver å være sterk, men i denne situasjonen er det bare vanskelig.
"Hvilken sang vil du vi skal synge?"

Et lite smil kommer frem til mamma,"bryllupssangen vår," sier hun og ser på pappa,"sangen vi danset til i bryllupet vårt, Can't Help Falling in Love With You av Elvis," sier hun og pappa smiler svakt av minnet fra da mamma og pappa giftet seg sammen.

Han nikker,"ja, vi kan synge for deg," sier han mens tårene triller.

Mamma smiler tilbake før hun lukker øynene.
Alle rundt henne begynner å synge svakt mens vi snufser av å gråte.
"Wise men say only fools rush in
but I can't help falling in love with you.
Shall I stay would it be a sin.
If I can't help falling in love with you.

Like a river flows surely to the sea.
Darling so it goes some things are meant to be take my hand, take my whole life too-"

Vi blir fort avbrytet av en høy lyd fra en maskin som er ved siden av meg. Jeg snur meg mot den sakte og ser en lang strek, som viser at..

Mamma er død.
----------------
"Kan vi ikke bare snakke sammen? Vi har ikke snakket sammen i hele dag!" sier Isac mens han stormer etter meg inn døren til leiligheten min.

Vi har nettopp kommet fra begravelsen til mamma, og den har vært ubeskrivelig vanskelig å takle.

"Nei! La meg være alene!" roper jeg mens jeg går i stor fart mot rommet mitt, men jeg kommer ikke langt når det er en arm som tar tak i min og stopper meg.

"Slipp meg for faen!" roper jeg og ser på han med et sint blikk mens jeg prøver å vri meg unna.

"Ikke før vi får snakket sammen!" roper han tilbake og tar den andre hånden min som gjør det umulig for meg å rømme.

"Jeg har så vidt hørt stemmen din i hele uken, Nina! Jeg savner deg.. Jeg savner oss," fortsetter han og jeg slutter med å prøve og komme meg løs i grepet hans.

"Jeg har nettopp mistet moren min, Isac!" sier jeg og har så lyst til å gråte, men det kommer ikke fram noen tårer. Jeg har grått for mye.

"Jeg skjønner det-"

"Nei! Du skjønner ingenting! Jeg har ikke min bestevenn her lenger som skal stå ved min side, heller ikke mamma. Og du? Jeg ser deg så sjeldent at jeg har på følelsen at jeg kommer til å miste deg også," sier jeg og Isac ser såret ut.

"Men jeg er her nå-"

"Fordi moren min er død, Isac!" avbryter jeg,"hun er død og begravd og borte for alltid! Jeg kommer aldri til å se henne igjen!" roper jeg og kjenner at tårene presser på.

"Jeg vet jeg ikke har snakket med deg på lenge, men du trenger ikke å gå gjennom dette alene! Du trenger meg, like mye som jeg trenger deg," sier han,"men om du ikke vil ha meg i livet ditt lenger.. greit. Da går jeg ut av døren og kommer aldri tilbake."

Jeg ser ned på gulvet uten å si noe, så Isac fortsetter.
"Men om du vil at jeg skal bli, så flytter jeg tilbake til Norge og vi kan leve sammen."

Stillheten tar over rommet og Isac slipper hendene mine mens han venter spent på svar.

".. Jeg trenger bare å være litt alene akkurat nå," sier jeg og prøver å unngå øyekontakt.

Isac ser på meg med et tungt blikk før han nikker hodet sitt og går stille ut av leiligheten og lukker døren etter seg.

Noe som får meg til å stå igjen alene. Som jeg alltid er.
Jeg bor alene, jeg spiser alene.. jeg gjør alt alene.
Når Isac er ute og reiser, er jeg bare alene. Og det tar knekken på meg.

Jeg puster ut tungt og drar hånden gjennom håret mens tankene svirrer rundt hodet mitt.

Hvorfor la den ene sjansen til å ikke være alene lenger forsvinne når den er rett forran øynene mine?

"Isac, vent!" roper jeg og får fart i beina når jeg springer gjennom leiligheten og ut.

Jeg springer ned trappen og ser Isac er på vei ut av byggningen.
"Nina, hva-" rekker han å si før leppene våre møtes.

Jeg trekker meg sakte ut fra kysset.
"Jeg vil ikke være alene lenger, Isac. Værsåsnill og ikke forlat meg," sier jeg med en skjelven stemme.

Et smil vokser til Isac.
"Du kommer ikke til å være alene igjen, Nina. Jeg lover."

Begynnelsen.