Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot

Kapittel 40

Isacs pov
Jeg sitter på sofaen med klamme hender mens jeg venter på at Frode skal lede pappa inn til stua.
Alt jeg klarer å tenke på er hva pappa har gjort mot familien min.
Noe som igjen får meg til å tenke på om det å møte han kanskje ikke var så god idé likevel.

Men jeg må stole på Nina, kanskje han har forandret seg?

"Isac," sier Frode og bryter de dype tankene mine.
Jeg ser opp på han og ser at han smiler svakt.
"Faren din kommer nå."

Hjertet mitt hopper over et slag og jeg nikker uten å si noe mens nervøsiteten har blitt hundre ganger verre.

Frode snur seg mot dør åpningen og sier,"du kan komme inn nå."

Kort stund etterpå kommer pappa inn med et nervøst smil og ser på meg med hendene bak ryggen.
"Hei, Isac."

Jeg ser på han uten å si noe og merker pappa blir bare mer nervøs av å ikke få svar fra meg.

"Jeg lar dere to være alene," sier Frode og klapper pappa bak ryggen som et 'lykke til' før han går ut av rommet.

Pappa ser at Frode går ut av rommet og snur seg mot meg når han har gått ut av huset.
Han går forsiktig mot sofaen som er forran meg og setter seg ned med det samme nervøse smilet.

Jeg ser på han med hat uten å si noe som helst mens han ser seg rundt og studerer rommet. Sikkert for å unngå blikk-kontakt.

Etter han har sett seg rundt på rommet, tar han øynene sine på meg og smiler.
"Så stort hus du har," sier han vennlig, og jeg ruller med øynene.

Er det det han har å si tre år etter han forlot meg, mamma og Lise?

"Bare kom til saken, okei? Jeg orker ikke å sitte her hele dagen," sier jeg irritert.

Han nikker og ser ut til å være overrasket over hvor direkte jeg er.
"Å, okei. Unnskyld," sier han og ler nervøst,"jeg er bare litt-"

"Bare kom til saken, sa jeg," avbryter jeg med en strengere stemme.

Han klør seg bak nakken nervøst,"så.. Hvor er Nina? Har hørt at hun er her på besøk-"

"Hun er oppe. Og nei, du får ikke møte henne. Det tar bare ekstra lang tid," sier jeg utålmodig.

Han nikker mens han ser ned på hendene sine,"ja, så klart. Det skjønner jeg."

"Uansett," fortsetter han mens jeg krysser armene mine over brystet,"hvordan går det med Linda og Lise?" spør han mens han ser opp og smiler til meg.

Jeg ser på han forvirret,"Lise er.." får jeg frem, men skjønner fort at han ikke har fått med seg på hva som har skjedd i det siste.
"Du vet det ikke," mumler jeg overrasket og ser på han med store øyne mens han ser på meg forvirret.

"Vet hva da? Har det skjedd noe?" spør han og virker bekymret.

"Pappa," begynner jeg og blir litt usikker på om jeg skal si det eller ikke, men han bør vite sannheten.
"Lise er.."

"Lise er hva? Jeg vet du hater meg, men jeg fortjener å vite sannheten," sier han stresset.

"Hun.. Gikk bort for en måned siden," sier jeg med en trist stemme, og pappas ansikt blir blekt av å høre nyheten.

Han svelger tungt,"er dette en spøk? For om det er det-"

"Tror du jeg spøker om noe sånt?" spør jeg fornærmet.

Han ser på meg med tårer i øynene før han nikker stille og reiser seg opp fra sofaen,"jeg må gå."

"Nei!" roper jeg brått og reiser meg opp fra sofaen selv,"du får ikke dra nå som du har nettopp kommet hit! Det er tre år siden sist jeg så deg!"

"Men jeg trenger å være litt alene! Min datter er.." får han frem med en gråtkvalt stemme.

"Men vi kan-"

"Nei Isac!" roper han med tårer som triller ned kinnet,"alt jeg trenger nå er å være-" rekker han å si før jeg går fort til han og drar han inn i en klem.

"Du trenger ikke å være alene lenger, jeg er her for deg," sier jeg med tårer i øynene og prøver veldig hardt på å ikke gråte.

"U-unnskyld," får pappa frem gjennom tårene, og jeg kjenner jeg ikke klarer å holde tilbake tårene selv.

"Jeg tilgir deg, pappa. Du får en ny sjanse til."
-------------
Ninas pov
Jeg sitter ute på balkongen i andre etasje og ser utover byen forran meg når Isac setter seg ned på stolen ved siden av meg uten å si et ord.

"Hvordan gikk det?" spør jeg og ser at Isac smiler stort.

"Du hadde rett.. Du hadde helt rett," sier han og ser på meg,"hvorfor har du alltid rett?"

Jeg løfter på skuldrene mine og smiler,"jeg er bare sånn," sier jeg og ler kort når han ruller med øynene mens han smiler.

Men smilet hans forsvinner raskt,"han visste ikke at han egen datter var død," sier han og jeg føler en klump i halsen.

"Hæ? Hvordan er det mulig?"

"Jeg aner ikke. Han har reist mye, sikkert," sier han usikker og jeg legger hånden min over hans for å holde den.

"Hvordan tok han det?" spør jeg forsiktig og han puster ut.

"Han.. tok det ikke så veldig bra, men vi fikk snakke og gråte sammen gjennom det, så han ikke trengte å gråte alene," sier han og ser på meg med et trist smil og tårevåte øyne.

Jeg legger den frie hånden min på ansiktet han og tørker av tårene som renner ned kinnet hans med tommelen og det samme smilet som Isac gir meg.

"Dere trenger hverandre, Isac. Ikke la han dra fra deg igjen," sier jeg og Isac tar hånden min som er på ansiktet hans før han tar den forran leppene sine og kysser den svakt.

"Nei, jeg skal ikke det. Lover."
---------
5 kapitler igjen før boken blir ferdig.

Det blir ikke noe sesong 3, desverre :/ holder med to synes jeg ;))

Ok hade