Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot

Kapittel 27 (Maraton 2/3)

Jeg ser på han med store øyne, overrasket over at han er så direkte.
"Isac-"

"Jeg gidder ikke å late som lenger, Nina," avbryter han meg og ser på meg.
"Jeg savner deg, og jeg vet du savner meg," sier han og jeg prøver å holde meg unna øyekontakt. Fordi han har rett, såklart, men det betyr ikke at det lett å innrømme deg når jeg har kjæreste.

"Kan vi ikke bare være ute på tur uten å diskutere? Plis?" spør jeg og Isac ser på meg irritert.

"Og late som om alt er OK? Skal vi bare late som om livet er en dans på roser bare fordi du vil overse problemene vi har?" ler han sarkastisk.

"Jeg er lei at vi ikke kan henge sammen uten å krangle, Isac! Alt vi gjør er å krangle," sier jeg reiser meg opp fra benken, samme gjør han.

"Vel, vi ville ikke ha kranglet så mye om ikke Mats har ødelagt det vi to har mellom oss!"

"Slutt å blande inn Mats!" roper jeg og føler meg frustrert.

"Ser du ikke hva som skjer mellom oss?! Vi sklir fra hverandre," sier Isac sårt.

Jeg er ser på han uten å si noe. Har han rett?

"Jeg savner at det var bare oss to, Nina," sier han etter det har vært stille en liten stund.
"Og jeg vet du også gjør det."

"Jeg er sammen med Mats, Isac," sier jeg og prøver å holde meg unna øyekontakt,"det er ikke noe som heter oss to."

"Da kan jeg så like godt dra tilbake til LA," sier Isac med både sinne og skuffelse i stemmen.

Jeg ser på han og føler at det traff meg,"så du skal forlate oss?"

Han nikker,"ja. Det er ikke noe her som holder meg tilbake, tydeligvis. Så hvorfor ikke?"

Selv om jeg prøver så godt jeg kan med å skyve han unna meg, er det tungt å tenke på at Isac har lyst til å dra tilbake til kjendislivet sitt. Å dra tilbake til LA, som er på andre siden av kloden.

"Jeg ville ikke at det skulle ende slik, Isac," sier jeg og føler at tårene kommer.

"Så bli med meg," sier Isac og går til meg før han tar hånden min.
"Værsåsnill."

Jeg ser på han med tårer i øynene uten å si noe, selv om jeg har lyst til å si ja.
Men jeg kan ikke dra fra alt som er her. Jeg kan ikke dra fra Mats.

Han ser på meg nøye,"Nina? Værsåsnill si noe," sier han forsiktig.

"Jeg er ganske trøtt," mumler jeg for å unngå spørsmålet selv om jeg innerst inne vet hva jeg vil svare etter en kort stund med stillhet, og trekker hånden min tilbake før jeg begynner å sakte fra han.
Jeg snur meg mot han og ser at han står med et trist blikk.
"Håper vi snakkes senere," mumler jeg og snur meg før jeg går ut fra parken.
-------------
Jeg våkner av at sola lyser på øynene mine gjennom gardinene og jeg snur meg bort fra lyset mens jeg puster tungt ut.

Akkurat nå trenger jeg en bestevenn å snakke med. Og den eneste personen jeg kommer på er Lise.

Og tanken får meg til å føle meg alene. Jeg føler at jeg ikke har noen å snakke med, selv om jeg vet at det er bare å ringe mamma eller pappa.

Men ingen av dem er Lise.

Jeg ligger noen sekunder til på senga før jeg bestemmer meg for å gå til badet for å dusje og ordne meg.

Etter å ha kledd på meg, sitter på sofaen og stirrer på tven. Som er av.
Hva ellers er det å gjøre?

Plutselig hører jeg noen banke på døra, og jeg skvetter til av hvor brått det kom.
Jeg satt jo og stirret på en svart tvskjerm, det er ikke så rart at jeg skvatt.

Jeg går til døra og åpner den. Isacs ansikt kommer frem og jeg smiler svakt.
"Hei," sier jeg,"vil du komme inn?"

Han rister på hodet,"nei, jeg ville bare snakke med deg."

"Om hva?"

"Du svarte ikke på spørsmålet mitt igår."

Jeg ser ned på hendene mine uten å si noe, og Isac fortsetter,"vil du bli med til LA? Høstferien er rett rundt hjørnet, hvorfor ikke ta deg en tur samtidig som jeg drar?" spør han og høres ganske så oppmuntrende ut.

Jeg ser på han og føler selv at det kunne ha vært en god idé.
"Du kommer ikke til å angre," sier Isac med et sjarmerende smil.

Jeg står og tenker før jeg tenker det er endten nå eller aldri, så jeg smiler stort.
"Hvorfor ikke," ler jeg og Isac smiler stort tilbake før han drar meg inn i en klem.

"Herregud, dette kommer til å bli så bra! Du aner ikke," sier Isac overlykkelig mens vi klemmer og jeg klarer ikke å la være og le.

Jeg trekker meg ut av klemmen og ser på han nøye,"men vi drar dit som venner."

Han nikker og smiler,"så klart! Vi to er venner, jeg lover å ikke prøve meg på deg en eneste gang," sier han og jeg smiler tilbake fornøyd.

Jeg tar fram lillefingeren,"lover?"

Isac lenker lillefingeren sin med min,"lover. Vi to er venner, og det er helt greit fordi så lenge jeg har deg i livet mitt, er jeg lykkelig."

Om to uker skal jeg til USA!