Need control (bok nr. 2)//Isac Elliot

Kapittel 10

"Hvor er Lise?!" roper Isac med tårer i øynene mens han slenger opp døra og går mot Linda som står og venter på sykepleieren utenfor rommet til Lise med tårer og røde øyne.

"Jeg må snakke med hen-"

"Isac," sier Linda og tar tak i Isac som ser desperat mot døra hvor Lise ligger bak.

"De skal snakke med oss når de vet mer," sier hun og en tåre renner kinnet hennes,"la oss gå og sette oss."

Han nikker stille og går og setter seg med meg og Linda.
"Hva var det som.." hvisker Isac med tårer som renner ned kinnet.

Hun stirrer ute i luften,"hun tekstet, og.. Kolliderte med en annen bil," sier hun og flere og flere tårer kommer før hun legger hodet sitt i hendene sine og hulker.

Jeg legger hodet mitt på skulderen til Isac og klarer ikke å holde igjen på tårene. Alt jeg klarer å tenke på er om Lise kommer til å overleve, eller om...

Isac holder rundt meg og hvisker i øret mitt,"alt kommer til å gå bra, ikke gråt."

Jeg ser på han,"hva om det ikke gjør det?" får jeg fram med en gråtkvalt stemme.

Han ser tilbake til meg,"vi kan ikke miste håpet-"

Før han rekker å avslutte setningen sin, kommer det en sykepleier ut fra rommet til Lise som er ei dame og ser ut til å være i 40-årene.
"Linda Lunden?"

Linda reiser seg opp med en gang,"ja? Klarte hun seg?" spør hun med en forventningsfull stemme.

Vi alle ser på sykepleieren og venter på et svar.

Hun ser på oss med to triste øyne og rister svakt på hodet,"hun- nei. Det var for store skader. Jeg beklager."

Og det er da alt skjer på en gang.
Linda som faller ned på sine knær og hyler av smerte med tårer som ikke kan stoppes.
Isac som roper til sykepleieren om at hun lyver mens han gråter.
Og meg som springer ut fra rommet med et uklart syn pågrunn av alle tårene i øynene.

Kan jeg våkne nå? Kan noen vekke meg fra dette marerittet? Værsåsnill.
-----------
For akkurat 6 timer siden, var jeg i sykehuset. Nå ligger jeg hjemme hos mamma og pappa i senga og stirrer på veggen forran meg mens tårene triller stille.

Jeg klarer ikke å være hvor noe minner meg om Lise. Jeg kan ikke være i leiligheten, jeg har gjemt alle bildene av meg og henne og jeg isolerer meg fra verden rundt meg.

Jeg snakker ikke med Isac, og jeg har fått utallige meldinger fra Mats om at han har hørt om hva som har skjedd.

Noen banker forsiktig på døra,"Nina?" hører jeg Mats sin stemme si bak døra.

Jeg svarer ikke og har fortsatt ryggen mot døra.
"Nina? Værsåsnill svar. Jeg vil se om det går bra med deg."

"Skjønner du ikke hva som skjer her?!" roper jeg mens jeg gråter,"Lise er borte! Hun er.. hun kommer ikke til å ta telefonen om jeg vil ringe henne. Jeg kommer heller ikke til å se ansiktet hennes som alltid hadde det smilet jeg elsket og lyste opp dagen min," sier jeg mens jeg gråter og klemmer puta.

"Nina-"

"Jeg får heller ikke til å høre på henne når hun forteller meg om dagen sin og høre henne si hvor glad hun er for at hun har alt hun trenger," sier jeg og hulker.

Det er stille en kort stund før jeg får frem,"jeg fikk aldri til å si farvel til henne. Eller fortelle hvor glad jeg er i henne."
Jeg klemmer puta hardere og hulker,"hun sa hun aldri kom til å forlate meg, hvorfor løy hun?"

Døra åpner seg forsiktig uten at jeg snur meg for å se.
"Nina," sier en bekymret Mats,"hva kan jeg gjøre for at du skal få det bedre?"

"Ingenting. Bare la meg være i fred," hvisker jeg og stirrer på veggen.

"Ring meg om du vil snakke," sier han forsiktig før jeg hører en dør lukkes bak meg, som viser at Mats har gått.

Jeg ligger og ser på veggen en liten stund før jeg reiser meg sakte opp fra senga og plugger mobilen min til høytaleren som er ved pulten og setter på Vegas Sky av The Cab.
Jeg går tilbake til senga og legger meg ned igjen mens jeg hører på sangen.

Dette var ynglingssangen til Lise. Jeg var alltid uenig med henne og sa at den var altfor trist til å høre på.
Men akkurat nå, elsker jeg den. Den er nydelig, og alt den klarer å gjøre med meg er å få meg til å gråte.

Jeg reiser meg opp igjen fra senga og går til pulten og åpner skuffen hvor jeg har gjemt det ene bildet av meg og Lise.

Bildet er tatt for 3 årsiden. Da alt var latter og glede. På bildet er det meg og Lise som ler, vi kaster hodet bakover fordi vi ler for hardt og får ikke til å stoppe.
Jeg smiler av å se på bildet og ser at noen tårer lander på det.

"Jeg savner deg," hvisker jeg og ser på Lise som er på bildet med det store smilet.
"Hva skal jeg gjøre nå?" sier jeg gråtkvalt og setter meg ned på gulvet meg bildet i hånden og begynner å gråte nok en gang.
--------------
Trodde du at det kom til å skje med Lise? Kommenter!

Håper ikke dere hater meg nå haha

Sang: Shout about it av The vamps (<3)

Ok hade