Vakre Øyer Kan Lure (Ferdig)

En stille dag?

Tanken på alt jeg hadde gjort mot Luca og de andre skremte meg, men fikk meg også til å lyse av glede fordi Lucas ikke kunne bli Alfaen.
~enten så er jeg maktsyk ellers så har jeg en sterk vilje til å beskytte andre~ tenkte jeg og stirret hardt på en svart flekk i taket.
"Lucy kan du komme ned litt!?" Hørte jeg moren min rope, det var litt rart fordi hun ikke pleide å bry seg om hva jeg gjorde.
Jeg løp ned så fort jeg kunne ned og møtte blikket til en fremmed mann, jeg følte meg utrygg og gikk helt inntil veggen når jeg gikk forbi han selv om det var god plass.
"Lucy..!!! å der er du" sa hun og så fra meg til mannen og tilbake på meg. Jeg snudd meg og så rett på mannen.
"Lucy... Jeg har noe å fortelle deg." Sa moren min og holdt meg på skuldrene, verken mannen eller jeg tok blikke fra hverandre.
"Jeg vil at du skal møte...... Din far" sa moren min og slapp taket rundt skuldrene og trakk seg unna, jeg ble stående å stirre på mannen.
"Det er fint å endelig få møte deg" sa mannen og smilte, han trakk ut hånden og jeg rykket meg bakover. Jeg slapp ikke blikket mitt fra mannen, lukten av han hang igjen på noen av tingene i huset og jeg visste han var faren min men jeg ville ikke akseptere at han kom valsende inn nå.
"Lucy vær hyggelig å hils på faren din!" Sa moren min strengt, jeg trakk meg lengre unna.
"Jeg biter ikke" sa mannen som skulle være faren min, men jeg stolte ikke på han så jeg snudde meg og løp ut døren.
"Lucy!!!!!" Hørt jeg moren min skrike irritert etter meg, jeg lyttet etter stemmene.
"Jeg skal hente henne" hører jeg mannen si, han prøvde å løpe men for meg så var det som om han jogget. Jeg løp rett ut i skogen og mannen kom mange meter etter meg, når jeg hadde kommet dypt nok satt jeg meg ned og tenkte igjennom alle de årene jeg trodde faren min var død eller forsvunnet.
"Æææææ...." Hørt jeg noen rope og jeg kjente igjen stemmen, jeg løp tilbake mot stien og midt på den lå mannen på ryggen og en ulv sto over han.
Mannen tok en pinne og prøvde å få bort ulven, men ulven tok pinnen og knakk den i to, det var noe unormalt med ulven og jeg skjønte med et at det var en Omega fra en annen flokk.
(Omega er de svakest i en flokk)
Ulven snerret og kom nærmere mannen og skulle til å angripe.
~jeg kan ikke la mannen dø, mamma kommer til å drepe meg for det!~ tenkte jeg og løp rett mot ulven, den skulle til å bite han da jeg stelte meg ved siden av mannen.
"Løp Lucy!" Hørt jeg mannen si til meg men jeg rikket meg ikke, ulven gikk nærmere og snerret mot meg. Jeg bøyde knærne og satte hendene i bakken, jeg lot øynene skifte farge og snerret forsiktig tilbake og mannen stirret på meg som om jeg er et monster men han løp aldri.
Ulven kom løpende mot oss og jeg tok fart og løp mot den, jeg hoppet opp og hele kroppen min forvandlet seg til en ulv. Slosskampen var vanskelig begge fikk inn noen gode kloremerke og bitemerker på hverandre og til slutt så slo jeg så hardt til ulven at den holdt på å besvime, når den reiste seg opp igjen så løp den så fort den kunne vekk.
Jeg snudde meg og så på den forskremte mannen som satt på bakken, jeg la merke til det denne gangen også han hadde hatt tid til å løpe men han gjorde det ikke...
"L..Lucy ? Er det virkelig deg?" Spurte han litt redd, men reiste seg opp å så rett på meg. Kroppen min endret seg igjen og jeg så rett inn i øynene til mannen som sto der.
"Er du ikke redd? Skal du ikke løpe og si det til moren min eller noen andre?" Sa jeg, men holdte på å skrike det.
Mannen ristet på hodet.
"Jeg hadde aldri løpt fra deg selv om det sto meg om livet." Tårene presset på og jeg løp rett inn i armene til mannen, jeg kjente at han klemte tilbake og at håret mitt ble vått.
Litt etter gikk vi sammen tilbake og snakket om alt mulig som hadde skjedd i det siste, vi kom hjem og i døren sto moren min så jeg løp rett i armene hennes og faren min kom å klemte oss han også...
~Har jeg endelig en familie nå~ var det jeg tenkte når jeg gikk inn.....