Vakre Øyer Kan Lure (Ferdig)

Siste helbredelse

Som alltid så lå Teo på sengen og fortsatt å helbrede, jeg for min del hadde gått ned og begynt å lage litt mat som er lett å tygge til Teo og en omelett med ost, bacon og løk til meg selv. Ingen hadde hørt noe fra jegerne på en lang stund nå som gjorde meg litt engstelig.      

/Hva om de planlegger noe eller har satt noe i Teo, kanskje de har gitt han gift\ var tankene mine rundt mens jeg fortsatte å steke omeletten min. Jeg hadde bedt de fleste om å fortsette å trene sånn at de kunne være klare når jegerne kommer fordi jeg vet at de kommer.

Det er ikke mange som vet hvordan å beseire et team med jegere bedre enn flokken min og de som var med å kjempe mot dem, selvfølgelig så hatet jeg dem alle men jeg måtte spare en av dem så vi kunne finne ut hvor mange andre jegere det er rundt oss og hvor vi kunne finne dem.

Selvfølgelig så var jeg så dypt i tankene at jeg ikke hørte døren gå opp og inn kom Petter som hadde sovet hos en venn, jeg hadde ikke fått navnet til vennen hans men jeg håpet på at det var en som bodde et stykke herfra.

"Lucy er du hjemme" Hørte jeg han rope opp som fikk meg med en gang til å tenke på Teo.

"Jeg er på kjøkkenet, det står litt mat på bordet her hvis du er sulten!" ropte jeg tilbake og snudde meg til ovnen.

Jeg kunne lukte et annet menneske her som fulgte etter broren min og akkurat da jeg snudde meg så kom Petter inn på kjøkkenet og det sto en fremmed gutt i dørkarmen og smilte mot meg, forsiktig smilte jeg tilbake og snudde meg tilbake til omeletten som lå å suste.

"Ikke rør det på benken, det er mat til Teo så ikke bråk han ligger oppe med feber og han har ikke gitt noe tegn til å våkne." Sa jeg rolig og så på en Petter som kom gående med en brødskive i munn og ga meg en klem. Jeg lot hodet mitt falle bakover og jeg kunne kjenne kroppen min roe seg litt ned med Petter i nærheten.

"Alt kommer til å gå bra, vi må bare vente så skal du se at han vil bli bedre" Sa Petter rolige og slapp forsiktig tak i meg mens jeg rettet meg opp og fortsatte med å lage ferdig min frokost. Petter og vennen hans gikk oppover og jeg la omeletten min på en tallerken mens jeg tok med maten til Teo og gikk opp. Rommet var mørkt og alt man hørte var de tunge pustene til en skadet Teo, han prøvde å reise seg men jeg jogget forsiktig bort og dyttet han ned igjen.

"Ligg rolig, du er ikke helt frisk og jeg har med litt mat som du kan ta når du føler for det"  Sa jeg rolig, tok tak i dyna og la meg forsiktig inntil Teo og lukket øynene. Jeg følte to armer som la seg rundt meg og Teo dro meg inntil seg og jeg kunne føle at han ble tryggere enn at jeg var nede.

"Bli her, jeg trenger deg" Var det siste jeg hørte før han sovnet som fikk meg til å gråte lett og la helbredelses prosessen ta helt over sånn at han ble så bra som mulig til neste dag.

Fikk endelig brukt PC til å skrive :D så nå blir det lettere for meg å skrive lengre og fortere for dere.❤️