Vakre Øyer Kan Lure (Ferdig)

Slutten på kampen

Pcen min klikka D: måtte skrive på telefon så det tok ekstra tid... T.T

Jeg hørte rasling i buskene nærmest treet, jeg knurret lavt og stirret på busken. Irritasjonen vokste inn i meg og ut av busken kommer det en ung gutt som stirret stort på meg.

"Hva gjør du her?" Sa jeg sint, men prøvde litt mykt også. Øynene mine forlot ikke gutten og til slutt så han sterkt nok ut til å kunne svare meg.

"J..J..Jeg klarer ikke finne veien tilbake til byen, moren min bare forlot meg her i skogen." Sa han trist, satt seg ned på bakken og lot tårene trille nedover kinnet sitt.

Forsiktig reiste jeg meg opp, tok få skritt mot den lille gutten og satte meg helt inntil helt til jeg dro han mot brystet mitt og roet han ned. Jeg så at han roet seg ned, men trengte ennå min hjelp.
Han hadde brunt hår og brune myke øyne,
jeg begynte å lukte svakt på gutten og jeg fikk helt sjokk.
"Du er en varulv" sa jeg svakt og kjente at gutten spente seg og så nervøs opp på meg mens han nikket, rolig luktet jeg rundt i luften.
/"Alle sammen!! Er det noen som savner en liten gutt"\ ropte jeg høyt i tankene til alle ulvene jeg kjenner.
"Jeg gjør" hørte jeg en svak damestemme si litt lengre unna, jeg stirret på den svarte skyggen helt til en dame med opprevet brun sommerkjole.
Gutten spratt ut av armene mine og løp mot denne damen, hun hadde like brunt hår som gutten og de samme myke brune øyne.
"Hvilken flokk hører dere til?" Spurte jeg og reiste meg opp forsiktig for ikke å skremme dem.
"Ingen" nesten hvisket hun og så rett ned i bakken.
/"Lucy de kommer!"\ hørte jeg Luca og Noah rope i linken.
"Følg lukten av andre og gjem dere!" Ropte jeg fort til damen og den lille gutten som fort så livredde ut, uten å si noe mer så tok hun gutten på ryggen og løp så fort hun kunne.
Ikke lenge etter kunne man kjenne lukten av mennesker som kom løpende mot meg, litt etter så brøyt det seg en rekke med mennesker innen for synsrekkevidden min og jeg følte meg klar.

Fort så forvandlet jeg meg helt til en ulv og løp rett mot dem, det første menneske jeg kom i kontakt med hoppet jeg på og tok så tak i strupen og rev den rett av, fort dukket jeg unna en mann som prøvde å knivstikker meg for så å ta tak i armen og kaste hele han mot et tre.
Jeg fikk sett utover engen og nå var det fult ut krig, flere mennesker datt livløse i bakken og bare få av ulver datt sammen med dem.

/"Hvor er Xavier?"\ ropte jeg ut i linken og løp så fort jeg kunne igjennom kampen, jeg måtte dukke unna noen få angrep og til slutt fikk jeg svar.

/"Han er i bunkeren, ved moren din"\ hørte jeg en i flokken til Noah sa, jeg økte farten og satte kursen mot bunkeren.

.

-

.

-

.

-

Jeg fikk lukten av Xavier og løp rett mot bunkeren der han satt over en moren min som så vist holdt seg til livet.
"Du ville drepe din egen mor?" Sa han surt, men man kunne føle sorgen i stemmen.
Jeg skiftet ikke til et menneske men bare sto der å så på dem.
Etter litt ble jeg lei og løp mot dem, fort hoppet jeg men Xavier hadde andre planer. Når jeg nærmet meg han så tok han ut en kniv, stakk den i skulderen min og kastet meg i veggen som fikk meg til å klynke men holdt meg i ulveformen min.
"Du skulle vært den som lå her og holdt deg til livet, vi skulle ha drept deg når du ble født!" Spyttet han ut og ordene kom ut med så mye gift at jeg nesten ble redd.
Xavier gikk mot meg og gjorde kniven klar, jeg prøvde å reise meg men smerten var for sterk så jeg bare klynket igjen og stirret på den sinte mannen.
Han bøyde seg ned ved siden av meg og holdt kniven stødig over halsen min.
"Hade Lucy" sa han rolig, kniven kom fort mot meg, jeg lukket øynene og ventet på nådestøtet....

/Jeg følte ikke noe, venter han på noe?\ tenkte jeg for meg selv og akkurat da jeg skulle bevege meg litt så hørte jeg et dunk fra den andre siden av rommet. Jeg åpnet øynene raskt og det jeg fikk se var noe jeg aldri hadde trodd.

På den andre siden av rommet sto Petter i dørkarmen med vennen sin, Teo sto over en død Xavier. Teo snudde seg fort rundt og da jeg så ansiktet hans så forvandlet jeg meg til en menneske og reiste meg forsiktig opp.

"Lucy...." hørte jeg han si før han kom løpende mot meg og holdt så tett rundt meg at deg ikke var noe luft imellom oss. Jeg hørte Petter og vennen hans gå mot utgangen av bunkeren.

"Lu.." startet Teo men jeg avbrøt han ved å presse leppene mine mot hans og holdt hardt rundt nakken hans, han kysset meg raskt tilbake og vi sto der.
/Jeg vil at dette øyeblikket aldri skal ende.\
Teo avbrøt kysset og la pannen sin mot min.
"Merk meg som din" pustet han tungt ut og det fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag.
"Er du sikker?" Spurte jeg andpustent tilbake, han nikket som fikk meg til å smile.
Jeg lit hånden min gli ned mot nakken hans for så å kysse han på leppene og nedover der jeg skulle merke han.

Jeg begynte å pepre med kyss der nakken møter skulderen og til slutt så sank jeg tennene mine ned og etter en liten tid slikket jeg bort blodet som hadde kommet opp og la pannen min mot skulderen hans.
"Min" var alt jeg klarte å si etter det og jeg kunne høre han le litt.
"Jeg er din" sa han og holdt rundt meg.

.

-

.

-

.

-

.

Kampen var endelig ferdig og alt vi hadde gjorde resten av dagen var å rydde kroppene, våre venners kropper la vi midt i sirkelen vår og tente på, jegernes kropper gravde vi ned.
"Endelig er alt over" hørte jeg Luca si og alle jublet som om det ikke var noen morgendag.

Jeg snudde hodet mitt mot Teo og smilte.
"Min konge" sa jeg og tok tak i hånden hans.
"Min dronning" svarte han tilbake, vi trakk oss nærmere hverandre i et godt og langt kyss.....

❤️Feel the love❤️