Vakre Øyer Kan Lure (Ferdig)

Familie

Når tegnet /" kommer så snakker hun til andre ulver med tankene.

Øyelokkene mine var tunge og da jeg åpnet dem opp så var det to øyer som stirret rett på meg.
"Mamma hun er våken!" Hørte jeg en lys jentestemme rope og jeg reiste opp hodet.
/jeg er ennå i ulveform\ sa jeg til meg selv og så tilbake på jenta.
"Kjære ulven er våken!" Ropte moren og alle kom inn i rommet. Jeg så meg rundt og la merke til at jeg var inni en stue.
Jeg kjente en liten hånd klappe meg på hodet.
"Vær forsiktig vennen" hørte jeg moren si og jeg så meg til siden, gutten fra skogen sto og klappet meg forsiktig. Jeg kjente noen ta meg på bryst og jeg klynket høy, jeg stirret tilbake for å se hvem som gjorde det.
"Vær forsiktig vennen, den er fortsatt skadet" sa moren rolig og klappet meg.
Jeg la ned hodet og lukket øynene.
/jeg kan like så godt sove når jeg er trygg\ tenkte jeg og sovnet.

*~*~*~*~*~*

Jeg kunne lukte mat, øynene mine spratt opp og jeg reiste meg kjempefort men angret med en gang. Smertene var der ennå, jeg hadde bare ikke kjent dem før nå.
En av ungene kom løpende ned trappen og når jeg gikk bortover gangen fikk jeg øye på mannen inni stua.
"Du er oppe!" Hørte jeg en lys stemme rope igjennom gangen og den lille jenta kom gående mot meg, hun startet å klappe meg.
"Se pappa, mamma og storebror! Ulven er våken!!" Ropte hun, gutten og moren tittet ut fra kjøkkenet, mens faren stirret på meg fra sofaen.
"Så bra!!" Sa moren å smilte til oss.
Hun kom nærmere og klappet meg på hodet.
"Du er vel sulten?!" Spurte hun og jeg fikk til et lite bjeff.
Etter en god og herlig middag så fjernet de bandasjen rundt skulderen og jeg begynte å løpe rundt.
"På tide å sette henne fri" sa moren til ungene og smilte svakt.
"Åååååå..." Sa de i kor og så trist ned på meg.

*~*~*~*~*

"Du er fri voffen!!" Ropte den lille jenta og tok av meg båndet.
Jeg logret med halen og løp så fort jeg kunne inn i skogen, når jeg var langt nok inne ulte jeg så høyt jeg kunne.
/"hvor har du vært?"\  hørte jeg en person si til meg og fant ut at det var Alfaen like i nærheten. Jeg løp så fort jeg kunne mot der stemmen kom fra, etter litt sakket jeg farten og en gutt på kanskje 17 år sto foran meg.
Jeg luktet litt før jeg satte meg ned og så på han.
"Mitt navn er William" sa han og bukket til meg.
"Det er fint å se deg igjen William" sa jeg høflig tilbake og rettet meg mer opp i ryggen.
"Hvor har du vært? Det er mange som har vært redde!" Sa med en litt stresset tone.
"Jeg ble skutt da jeg prøvde å redde en menneske jente, men familien til jenta hjalp meg opp på beina igjen." På starten av det jeg sa så William skrekkslagen ut, men etter alt han hørte roet han seg ned og smilte forsiktig.
"Jeg tipper du er ute på langtur så hvis du ikke har noe sted å være for i natt kan de bo hos meg.
Jeg endret meg tilbake til min egen menneske form og smilte tilbake til han.
"Det vil gjerne"
Vi begynte å gå bortover i skogen og jeg kunne lukte mat...
/Nam Nam det lukter kylling!\ ropte jeg til meg selv inni tankene og smilte mens vi gikk videre....

Unnskyld folkens jeg skal snart bort så det kan hende det tar lengre tid mellom hver gang jeg legger ut.
Hvis ikke så kommer hvert kapittel til å komme hver tredje dag.