Vakre Øyer Kan Lure (Ferdig)

Bror?

Jeg gikk mellom trærne eller nærmere trampet mellom trærne, slo og sparket alle trærne jeg gikk forbi. Jeg var så sur at når jeg slo til det siste treet så fikk det en diger bulk i seg.
Jeg hørte en pinne knekke bak meg og der sto Petter, han så livredd ut men løp ikke.
"Så løp da! Løp så fort du kan!" Skrek jeg og så på han.
"J...j..jeg skal ikke løpe.... " sa han, men ansiktet sa noe annet. Jeg gikk fort mot han og skulle til å ta tak i han da faren vår kom.
"Lucy ro deg ned... Han mente ikke noe galt og han er familie!" Hørte jeg si, jeg følte sinne bygge seg opp mens jeg så at han prøvde å få Petter til å ikke røre seg.
"Hvorfor skal moren min starte å bry seg bare fordi han kommer?" Sa jeg i en streng tone, men man kunne se at jeg var trist.
"Lucy..." Hørte jeg faren min si, jeg følte meg så sur at jeg holdt på å vise dem øynene mine men fikk ikke sjansen før Luca holdt rundt meg.
"Ro deg ned Lucy vi er her" hvisker han rolig inn i øret mitt og jeg holdt rundt han og begynte å gråte.
"Tror det er best dere to går!" Hørte jeg Luca rope til dem rolig, det eneste jeg hørte var fottrinn og de kom nærmere.
"Du har ingen rett til å be oss om å gå! Det er min datter!" Hørte jeg faren min si.
"H...H..hun er min søster" hørt jeg Petter si.
"Hun er min Alfa og jeg gir ikke slipp på henne for noen!" Hørte jeg Luca si og så surt på dem, flokken kom rundt oss og vi var innesperret alle 4.
"Hva er det som skjer?" Hører jeg faren min sin stemme og jeg kunne kjenne at Petter var livredd.
Noen av guttene i flokken ble sure når de så på Petter og skiftet farge på øynene, med et sukk så snublet Petter og landet på rompa.
Alles øyne lyste opp til og med Luca sine øyne.
"Jeg sa at hun er vår Alfa!" Hørte jeg Luca si og de andre nikket. Luca gikk nærmere Petter og faren min og jeg fikk panikk. Faren min hjalp Petter opp på beina så var alle rundt dem.
"Vi er ikke her for problemer!" Høre jeg faren min si.
"Dere gjorde dette mot dere selv!" Hørte jeg Zack si og akkurat da han skulle slå til Petter så brølte jeg, alle ble helt stive og Luca snudde seg mot meg. Øynene mine lyste rødt lang vei og man kunne se at jeg var irritert.
Jeg gikk nærmere alle sammen og forbi Luca til jeg sto foran faren min og Petter. Flokken samlet seg bak meg og jeg så på begge to.
"Dere får ikke gjøre dem noe!" Sa jeg strengt, øynene mine ble normale og flokken trakk seg vekk og løp vekk fra der vi sto.

*~*~*~*~*
Vi var alle hjemme unntatt mamma som var på jobb, vi satt i sofaen.
"Neste gang la meg være i fred!! Jeg er lei av alt dette!" Sa jeg irritert i koppen min med kakao. Jeg reiste meg opp og så på begge to.
"Det er greit at dere er her, men jeg har to regler! 1. Dere kan ikke fortelle om meg til noen!! 2 la meg være i fred!!" Sa jeg og gikk opp trappene mens jeg hørte at de diskuterte reglene.
/endelig søvn igjen\ var det siste jeg tenkte før jeg stupte med hode ned i madrassen og sovnet.

Tar en liten pause etter dette kapittelet.
Mye som skjer i sommer.