Vakre Øyer Kan Lure (Ferdig)

Jegerne funnet

Etter en lang natt med masse god mat måtte jeg fortsette for å finne ut hvor jegerne holdt til, tankene mine fløy overalt og jeg kunne ikke tenke kun på en ting.
/hva hvis det skjer noe med flokken min eller noen andres, tenk hvis de lokker meg ut hit med vilje osv...\
Det luktet røyk lengre ned i skogen så jeg stanset og hørte om det var noen stemmer.
"Vi må finne ut hvor Alfaene er!" Hørte jeg noen ropte et stykke unna, jeg lyttet etter stemmene igjen og fikk med meg at de hadde fangen to. /"Har dere det bra?"\ spurte jeg forsiktig de to som var der, jeg hadde ennå ikke sett dem eller hvordan det var der.

/"Vi lever men vennen min er slått ut, jeg hørte de skulle drepe en av oss i kveld"\ hørte jeg en av dem si med en lys og skjelven stemme.
Jeg skjønte med en gang at det var en jente og at dette var den først gangen noe som dette har skjedd med henne.
/"Vent til i kveld det er lettere for meg å bevege meg om natten"\ sa jeg forsiktig tilbake og satte meg ned.

*~*~*~*~*

Natten tok fort over oss og jeg var allerede på vei mot leiren deres, jeg så to stykker som sto vakt og resten sov.
/"De står ikke opp før om noen timer"\ hørte jeg jenta si og jeg så mot de oppbundede ulvene som hang ned fra treet etter armene, gutten hadde våknet og stirret nå rett på meg.

Jeg løp fort bort til dem og tok ut klørne, jeg kuttet ned jenta først og deretter hjalp hun gutten.
Vi nikket til hverandre og de løp sin vei.
"Fangene er borte!!" Hørte jeg noen skrike og jeg hoppet høy opp i det nærmeste treet.
"Jeg kan ikke tro dette... Alt dette her er din feil Teo!" Hørte jeg en mann skrike og jeg kunne se en skygge ynke seg.
/Teo?!?!\ tenkte jeg, hjertet mitt hoppet over et slag og jeg ble sittende og nistirre på skyggen.

Jeg så at alle de andre gikk, men ikke skyggen som var der og når den kom ut i lyse så jeg ansiktet til Teo. Jeg ble forskrekket av synet, han hadde blåmerker og blod i hele ansiktet. Jeg brukte sansene mine og fant ut at alle de andre jegerne hadde gått sin vei, jeg klatret ned treet om gikk nærmere Teo.
Etter et sukk så jeg at han løftet hode og møtte blikket mitt, han så livredd ut først men det ble rolig når han skjønte det var meg.
"Hva gjør du her?" Spørre han rolig til meg og øynene ble triste. Jeg svarte ikke men gikk nærmere og tok fram en et tørkle jeg hadde i lommen, jeg begynte forsiktig å tørke blodet fra ansiktet hans.
Jeg fikk ikke til å si noe, når jeg var ferdig med å tørke bort så tok jeg et skritt bakover, jeg prøvde å sende han et forsiktig smil men det ende med at tårer trillet nedover kinnet mitt.
/Jeg skjønner det nå, valget mitt var enten å redde vennene mine eller redde Teo.\ jeg så opp på han igjen og øynene hans var som klistret til mine.
"Unnskyld" hvisket jeg til han og øynene hans sperret seg opp, det så ut som han skulle si noe men ombestemte seg.
Jeg trakk meg mer unna han og til slutt ente jeg opp med å løpe så fort jeg kunne tilbake hjem.
/Jeg skal beskytte mine venner!\ tenkte jeg mens tårene trillet nedover ansiktet og jeg skjønte at snart ville krigen starte.