Vakre Øyer Kan Lure (Ferdig)

Samlet og klare

Jeg hadde stått opp tidlig og etter en god løpetur så satt jeg ved pulten min og stirret på et kart med forskjellige fargede dotter.
De hadde tre forskjellige farger.

Grønn - sikkert
Gul - usikker
Rød - farlig

Det var mest gule prikker på kartet og det gjorde meg urolig, jeg tok bilde av kartet og sendte det til guttene i flokken for at de skulle skjønner hvor de skulle gå.

Etter noen minutter med grubling til så kom Petter inn i rommet og stelte seg bak meg.
"Hvorfor stirrer du på kartet?? Du har sittet her i flere timer" sa han urolig og la en forsiktig hånd på skulderen min.
"Kan du få pappa til å ta dere med på ferie uten meg?" Spurte jeg med håp i stemme uten å ta blikket vekk fra kartet.
" hvorfor?" Sa Petter og så forvirret fra meg til kartet og så til meg igjen.
"Snart vil det ikke være like stille her lenger" sa jeg urolig og for første gang på lenge rettet jeg blikket mitt opp og så på Petter som var forvirret.
"Kan du eller skal jeg fikse det?" Spurte jeg enda en gang og smilte forsiktig.
"Skal prøve" svarte han bare med et ansiktsutrykk jeg ikke kunne kjenne igjen, tok seg til nakken og gikk forsiktig ut døren ned trappen.

*~*~*~*~*

Jeg har løp rundt i de fleste områdene jeg har satt som usikker på kartet og funnet ut at de var sikre.
/"Lucy de fleste har samlet seg nede i bunkeren"\ hørte jeg Luca forklare meg.
/"kan du sørge for ar de har nok mat? Jeg la igjen nok penger under en pose der"\ sa jeg tilbake.

(Før dere lurer så ja jeg har funnet en bunker under bakken i skogen, la igjen penger der og ba alle de som kunne samle seg der og gjøre seg klare.)

Tankene mine flyr fram og tilbake mellom ting jeg skulle ha gjort og ting jeg ville gjøre før jeg skulle inn i en kamp på liv og død.

/hva har jeg gjort med livet mitt\ tenkte jeg og lo litt av meg selv og tankene mine. Jeg snudde hodet og så ut av vinduet, det regnet veldig ute. Det trommet på taket i en takt som roet meg ned og tankene mine ble blanke, tårene rant litt men jeg tørket dem irritert bort.
/En Alfa kan ikke vise svakhet!!\ ropte jeg til meg selv inni tankene og de havnet på Teo og da jeg løp fra han, jeg ble deprimert av tanken. Jeg reiste meg, dyttet stolen bort og slang meg ned på senga.
/"hvor mange er vi?"\ spurte jeg guttene.
/"rundt 5 Alfaer til nå og det er mange på vei"\ svarte Luca meg.
/det vil si at vi i alle fall er 200 stk til nå og flere folk kommer\ jeg holdt den tanken, men det ble for mye og etter bare noen få minutter var jeg i dyp søvn.

Kort kapittel, men kapittel er kapittel.
Jeg jobber hardt på å skrive flere for dere❤️ ikke lenge før denne historien er over D: skal vi ha en del 3??
(Usikker selv hva den skal handle om, men kommer sikkert på det etter hvert❤️❤️