Krimboken

John Hron

Noen drap setter spor, slik som drapet på fjorten år gamle John. Han hadde ikke gjort noe annet enn å komme fra feil land. John var en gutt som hadde mange venner. Han hadde engasjerte og snille foreldre og gjorde det bra i både sport og på skolen. Likevel skulle John dø på verst tenkelige måte, fordi han nektet å si at han elsket nazister. Her kommer historien om drapet på John Hron. 

John og kompisen hans Christian var på telttur sammen en varm augustdag i 1995 ved Ingetorpssjøn ved Kungelv i Sverige. De hadde badet og spist, og pratet hyggelig sammen rundt bålet. Pluselig hørte de noen komme bak seg. Guttene snur seg, og ser raskt at det er en gutt fra skolen sammen med noen eldre kamerater der. John og Mikael Fjellholm hade blitt uvenner uken før, mest fordi at John hadde en tsjekkisk familiebakrunn og Mikael var nynazizt. John prøvde å holde seg unna Mikael og vennene hans, men kom ofte hjem med blåmerker etter slag og spark fra nynaziztgjengen. Uken før hadde John blitt drapstruet av Mikael, uten at skolen dessverre hadde gjort noe med det. 

John og Christian forstod med en gang at det skulle bli bråk. John forsøkte å løse slike situasjoner med å snakke, og prøve å få de bort. Mikael svarte med å slå John til bakken, og de andre guttene begynte å sparke han i magen og i ryggen. De hentet pinner, steiner og stokker og fortsatte med mishandlingen. Ungdommene lo mens de fortsatte med å sparke John i hodet og på kroppen. Flere ganger forsøkte han å reise seg opp og han ba for livet sitt. Dessverre hjalp ingenting for den stakkars John. 

Etter hvert hentet en av ungdommene en brennende vedbit og slo John i nakken med denne. John fikk store brannsår, og satt seg på huk med hendene beskyttende over hodet. Ungdommene tente på teltet og sekkene til Christian og John. John skalv, og guttene stoppet plutselig opp. De ga han en kald øl, og lo av han mens han skalv av skrekk. På ironisk vis, ba de om unnskyldning for det de hadde gjort. 

Plutselig ble den ene av de sint igjen, og hentet en stor stein som han kastet i ryggen på John. Slagene og sparkene fortsatte, og John skrek flere ganger av smerte. Jeg elsker nazister, sa John. Dette for å prøve å redde livet som var i ferd med å bli banket ut av han. Det hjalp ikke å si at han elsket nazister, for det var dessverre for sent. Guttene tok tak i John og bar den skamslåtte kroppen mot vannet. De rullet han utti, og John så sin siste sjanse til å komme seg unna disse ungdommene. 

Nynazistene forstod at John kunne komme seg unna, og begynte å rope han tilbake. John la på svøm, men da ungdommene ropte at de skulle slå kameraten Christian om han ikke kom inn igjen, stoppet han. John tok deretter et skjebnesvangert valg som kostet han livet. 

John visste hva han hadde i vente, og svømte inn igjen. I stedet for å redde sitt eget liv, valgte han å redde Christian sitt. Han kom tilbake til stranden der nynazistgjengen ventet og de tok så tak i han. Guttene sparket han ned, slo med stokker og hoppet flere ganger på kroppen hans. Deretter slepte de John til en gresslette like ved. John prøvde å si noe, men fikk ikke formulert ordene. Han var så sønerslått at han ikke klarte å snakke. Gjengen tok tak i John en siste gang, og bar han ned til vannet igjen. I det de kastet han i vannet, trakk han pustet dypt. John ble liggende urørlig i vannet før han sank mot bunnen. Guttene lo og tente en sigarett før de forlot stedet. 

Christian løp mot veien og fikk haiket med en bil som varslet politiet. Noen timer senere ble den ugjenkjennelige kroppen til John funnet på bunnen av vannet. Han var død, slått i hjel av nynazistene i en alder av 14 år. Mikael på 15 år og de tre andre guttene på 17 og 18 år, ble arrestert og siktet for mord. Alle ble dømt, men viste ikke særlige tegn på anger heller. Den dag i dag er de fri. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Dette er en sak som setter store spor i hjertet mitt. Vold blant ungdommer har det dessverre blitt mer og mer av den siste tiden. Dette er ikke greit i det hele tatt, og jeg håper virkelig denne gjengen angrer den dag i dag på det de har gjort. Hvor mye smerte tror dere stakkars John har måtte gått gjennom? Hvorfor gjorde ikke kameraten hans Christian noe eller hentet hjelp? Kunne han ha vært redd for at noe skulle skje han også? Uansett, jeg er veldig ivrig på å høre hva du tenker. Gjerne legg igjen en kommentar på hva du tenker, så håper jeg du vil følge med igjen til neste uke. Til den gang - ta vare på deg selv!