Krimboken

The Weepy Voiced Killer

Mellom 1980 og 1982 ble innbyggerne i Minneapolis terrorisert av en seriemoder som ville ringe følelsesmessige telefonsamtaler til politiet etter drapene hans. Vi skal nemlig til The Weepy-Voiced Killer i dag.

The Weepy Voiced Killer var en seriemorder som hadde forbrytelser helt fra 1980 til 1982, i Minneapolis-området. Han ble kjent som The Weepy Voiced Killer på grunn av de emosjonelle telefonsamtalene han hadde med politiet etter hans dystre drap.

Det var nyttårsfaten i 1980 da han gjorde sitt første angrep. 20 år gamle Karen Potack som var en student fra University of Stevns Point, var på en nattklubb sammen med flere venner. Da nattklubben stengte klokken 01:00, la vennene merke til at Karen ikke var noen steder å finne. Hun hadde allerede forlatt nattklubben og var på vei hjem. Da hun ruslet nedover gaten nær Pierce Butler Road og Syndicate Avenue i St.Paul, ble hun bakholdt. Hun ble blånet over hodet med et dekkjern før hun ble liggende for død under den kalde vinterhimmelen.

Etter angrepet fikk det lokale politet en telefon rundt klokken 03:00. Mens stemmen sprakk av følelser, ledet han politiet til kriminalitetsscenen. "Det er jente som er skadet her", gråt han før han brått la på telefonen. Da politi og ambulansepersonell ankom stedet, ble de forferdet av angriperens brutalitet. På mirakuløst vis overlevde Karen Potack angrept, men ble helt uten minne etterpå.

Den 3.juni 1981 snublet en gruppe med tenåringsgrupper over en grusom scene. Da de gikk gjennom et skogsområde nord for Superior- og Oneida-gatene nær Interstate 35E, fant de et menneske. Liket var 18 år gamle Kimberly Compton fra Pepin. Hun hadde blitt knivstukket 61 ganger i bryset med en isplukk. I tillegg til at hun hadde blitt kvalt med skolisser.

Etter drapet til Kimberly fikk politiet nok en gang en telefonsamtale, omtrent den samme som de fikk etter det første angrepet. Seriemorderen sa: "Herregud, kan du finne med? Jeg knivstakk noen med en isplukk. Jeg kan ikke stoppe meg selv. Jeg bare dreper noen hele tiden". Politiet lyktes i å spore telefonsamtalen til en telefonkiosk på en bar over gaten fra Buss Depot på St.Peter Street. Da politiet ankom, var det ingen der.

To dager etter funnet av Kimberly Compton sin kropp, ringte mannen 911 igjen. Han fortalte politiet at han ikke hadde ment å drepe jenta og at han ville slå seg inn, men det gjorde han ikke. I stedet ringte han politiet og sa at han skulle prøve å ikke drepe flere og at han ikke visste hvordan han knivstakk henne. Han var visst veldig opprørt over det. Selv om drapsmannen hadde lagt igjen flere telefonsamtaler, hadde fremdeles ikke politiet klart å identifisere han.

Den 21.juli 1982 ble det tredje offeret tatt. 33 år gamle Kathleen Greening fra St.Paul hadde planlagt å dra på ferie til Mackinac Island med sine bestevenn Carol Kellogg. Om morgene de skulle reise, hadde Carol planlagt å kjøre til Kathleen sitt hjem på frokost før de skulle dra. Da Carol ankom huset til venninnen sin, banket hun på inngangsdøren. Siden ingen svarte, gikk hun bare inn. Døren var jo allerede låst opp. Hun ropte på Kathleen, men siden hun ikke fikk noe svar begynte hun å gå gjennom alle rom. Hun kom til badet og merket at lyset var på med døren litt lukket.

Carol dyttet opp døra og oppdaget hvorfor bestevenninnen hennes ikke hadde svart da hun spurte etter henne. Kathleen var død. Kathleen Greening sin nakne kropp lå med ansiktet opp i vannet med hodet under springen og knærne var bøyd mot fronten av badekaret. Opprinnelig styrte politiet hennes død som en ulykke, til noe mer innformasjon ble kjent. Det var først et år senere at hennes død ble tilskrevet The Weepy Voiced Killer.

Det fjerde offeret var en 40 år gamle Barbara Simons som var sykepleier fra Minneapolis siden av elven. Den 5.august 1992 var Barbara på Hexagon Bar der hun møtte drapsmannen sin mens hun tilbød han en sigarett. Barbara fortalte en servitør at mannen hennes skulle gi henne skyss hjem. Hun ble funnet død neste morgen av en avisleverandør som vandrer langs Mississippi-elven. Hun hadde blitt knivstukket til døde. Nok en gang ringte drapsmannen, og denne gangen sa han: "Ikke snakk, bare lytt. Jeg beklager for at jeg drepte den jenta. Jeg knivstakk henne 40 ganger".

Den første personen politiet ønsker å snakke med i forhold til drapet var mannen som Barbara hadde møtt i baren, mannen som visstnok hadde gitt henne skyss hjem. Kanskje han visste noe om drapet hennes? Kanskje var han morderen? Vitner kunne gi politiet en beskrivelse. Han ble beskrevet som rundt 40 år, 1,83 meter høy og rundt 185 kilo. Vitner sa at han hadde en mørk hudfarge og synkende svart hår.

I mens politiet forsøkte å finne mannen, angrep han det endelige offeret. 19 år gamle Denise Williams fra Minneapolis jobbet som sexarbeider i gatene da hun ble kontaktet av den uidentifiserte mannen. Han ba om tjenester for henne. De to arrangerte en pris og Denise hoppet inn i bilen hans.

Etter at mannen svingte inn på en blindvei, visste Denise at noe var galt og at hun var i st3or fare. Før hun hadde sjansen til å reagere, knivstakk han henne 15 ganger med en skrutrekker. Denise rakte frem en glassflaske som satt i fotbrønnen i bilen, og knuste morderen hennes over ansiktet før hun stakk av fra bilen hans. Dette reddet livet hennes.

Da mannen kom hjem til leiligheten sin, la han merke til at såret i ansiktet hans var alvorlig og bestemte seg for å oppsøke medisinsk behandling. Da han ringte St.Paul brannvesen og ba om assistanse merket de at den som ringte hadde noen likheter med de såkalte Weepy-Voiced Killer samtalene.

Mannen ble identifisert som 37 år gamle Paul Michael Stephani. Han vokste opp i Austin i Minnesota og flyttet til St.Paul på 60-tallet. Han jobbet som sykehusvaktmester og skipsfartsleder. Senere sa han at han fortsatte å miste jobben og klandret epilepsien han hadde påført seg på sin gamle jobb. Han kom sint tilbake til fabrikken, der han så Karen Potock. "Da jeg hentet henne, hadde hun ikke på seg jakke og jeg trodde jeg skulle ta henne med for en kopp kaffe", tilsto Paul. "Jeg ville bare varme henne opp og tankene mine ble for mye eller noe".

Paul Michael Stephani ble arrestert og siktet for forsøk på 2.grads overgrep. Han ble funnet skyldig i drapet på Barbara Simons, men på grunn av manglende bevis kunne han ikke være bundet til de andre drapene.

I 1997 tilsto Paul drapet på Kimberly Compton etter å ha funnet ut at han hadde kreft og bare hadde et år igjen å leve. "Jeg vil heller gå til graven vitende om at alt dette er tatt vare på", hadde Paul sagt.

Han tilsto også drapene på Barbara Simons og Kathleen Greening etter hvert. Han hadde aldri en gang blitt betraktet som en mistenkt i Kathleen sin død, for han ringte aldri politiet etter dette drapet. Etterforskerne kunngjorde at han under tilståelsen sin at han var i stand til å gi detaljer om Kathleen og huset hennes. Dessuten fant etterforskerne også navnet Paul S. i adresseboken til Kathleen som inneholdt telefonnummeret hans.

Bare et år etter tilståelsen døde Paul Michael Stephani i Oak Parks Heights maksimale sikkerhetsfengsel av kreft.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Du kan finne 911 telefonsamtalene hans hvis du tørr å høre de. Jeg synes de er ekle, og får frysninger gjennom hele ryggraden. Hør samtalen med egen vilje, og ikke skyld på meg om du blir redd. Jeg advarte deg!