Krimboken

Brian Bethel

Forestill deg at du sitter hjemme en kveld eller en natt. Du pusler med dine egne ting og aner fred og ingen fare da det banker på døren. Du ser på klokken og kan ikke skjønne hvem som er på døra så sent på kvelden. Du går sakte, men sikkert til døra og åpner den. Utenfor står to gutter, mellom 6 og 10 år. Begge guttene ser ned i bakken, og når du åpner døra får du en følelse av at du er i fare. Noe ille kommer til å skje. Den ene gutten spør om å få låne telefonen din, og i mens vender begge guttene mot deg og ser på deg. De har et blikk svarte øyne.

Dette konseptet er jo ganske nytt på nettstedene, og da er det lurt at jeg forklarer hva Black Eyes Kids egentlig er og hvorfor de er så redde. Det er jo sikkert mange her som ikke aner hva det er. Blant de mest fryktede enhetene gjennom tidene, blir svartøyede barn beskrevet som barn i alderen 9 til 16 år, med normal kroppsbygning og oppførsel. Øynene deres er utmerkbar iris eller schlera, noe som de onde enhetene fra Grudge-filmen. De vises i enten normale eller i litt gammeldagse klær, og det sier å snakke i en tone som er for moden til deres alder. De fremstår generelt som fortapte og hjelpesløse barn foran huset eller bilen din, og ber om en insisterende anmodning om å bli sluppet inn. Av noen grunn rapportere vitner om at de føler en uforklarlig frykt i nærheten, selv før de legger merke til deres diaboliske øyne og blir sett på flykt fra scenen umiddelbart. Barna bruker angivelig noe hypnotisme på lavt nivå, for folk rapporterer ofte ubevisst å la de få komme inn på eiendommen sin.

En vår-sommerkveld i 1996 var Brian Bethel på vei til en internettleverandør på North 1st Street i Alibene i Texas, for å betale ned regningen sine. Da han uskyldig skrepet på en sjekk i det svakt opplyste området før teatrene, og hadde til hensikt i å slippe det i kontorets slipsspalte. Han visste lite at dette skulle bli hans mest skremmende natt noensinne. Brian satt i bilen sin på parkeringsplassen, da to gutter i alderen 9 til 12 år kom og banket på vinduet hans. Den ene gutten ble beskrevet som olivenhudete og krøllete. Den andre ble beskrevet med rødhåret, blekhudet og fregnet mann. Guttene hadde på seg genser med hette.

Den første gutten forklarte at de to hadde kommet for å se på en premiere for Mortal Kombat på teateret, men hadde glemt pengene sine hjemme hos moren sin. Derfor ba de om en tur til moren sitt hus for å hente pengene sine, og komme tilbake til teateret. Mens samtalen fulgte, ble Brian fortæret av en irrasjonell frykt. Gutten prøvde å overbevise Brian med forsikringer som at det ikke ville ta lang tid, at de var to små barn og at de ikke hadde pistol eller noe. Brian nådde ubevisst ut for å åpne bildøren sin, da han plutselig brøt synet på gutten og fikk øye på de kullsorte øynene hans. Øynene ble beskrevet som øyne man ser på som romvesener eller kjøpekjeller-vampyrer på sen natt tv. Sjelløse kuler som to store skår av stjerneløs natt. I et forsøk på å holde oppførselen sin normal, mumlet Brian noen unnskyldninger. Han trakk på giret og hatet bort med bilen sin. Da han stirret på bakspeilet, fant han ut at barna akkurat hadde forsvunnet. Dette skjedde i løpet av få sekunder.

Brian Bethel sin forekomst hadde angivelig skjedd fra klokken 21:30 til 22:00 denne kvelden. Dette var hendelser han aldri kunne glemme. Brian begynte å sende private e-postmeldinger til noen få pålitelig om sine opplevelser, men snart spredte historien seg om en brann på internett. Dermed ble den personlige opplevelsen til denne berømte journalisten snart delt av tusenvis av andre. Noen var legitime, noen var falske, men alt ble sett på som et moderne paranormalt fenomen.

---------------------------------------------------------------------------------

Har lett ganske lenge etter denne saken, og jeg klarer rett å slett ikke å finne mer. Håper du likte denne delen og at du synes den var spennende uansett.

Besøk bloggen min  for flere blodkornende historier om demonologi, okkultisme, romvesener og UFO-er, kryptider, mørke religioner, hjemsøkte steder, parapsykologi, og så videre ...