Krimboken

Papin-søstrene

Da var det endelig klart for et nytt kapittel og en ny sak igjen :) Har du gledet deg?

I dag er vi i Le Mains i Frankrike. Det er 2.februar 1933. Rene Lancelin var en pensjonert advokat som skulle møte kona si og datteren sin til middag hos en familievenn. Familievennen bodde i samme område som den velrenommerte advokaten. Kona og datteren møtte aldri opp. Tiden gikk, og etter en stund bestemte Rene seg for å reise hjem for å se til familien sin. Kanskje de hadde glemt at de skulle på middagsselskap?

Rene møtte til en lås dør hjemme. Døren gikk ikke opp, og han banket hardt flere ganger. Ingen lyd. Ingen åpnet. Nå begynte han å bli redd for at noe hadde skjedd. Rene bestemte seg for å se inn gjennom vinduene. I det dunkle skinnet fra stearinlysene i stuen kan han skimte noe som lignet en skikkelse.

Han forstår fort at noe er galt, og tar kontakt med politiet raskt. Politet kommer og må bryte seg inn i det fornemme huset med makt. De kommer seg inn og finner to personer liggende på gulvet. Det er ikke mulig å se hvem de to på gulvet er, for de er slått til det ugjenkjennelige. Hodene deres er knust og øynene er revet ut. De to drepte blir identifisert til slutt som Rene Lancelin sin kone og datter.

Politiet trodde at gjerningsmannen fortsatt kan være i huset, siden døren var låst fra innsiden. Kan de to tjenestepikene også være drept? Politiet gjennomsøker huset, men finner ingen. De går opp trappen og mot rommet til tjenestepikene. Først banker politiet på døren, men ingen åpner. Døren er ikke låst, så politet åpner døra forsiktig. Inne i det lille soverommet ligger de to søstrene Lea og Christine Papin nakne i sengen, tett i lag.

Først blir politet lettet over at de to kvinnene er uskadet, men oppførselen deres tilsier at noe ikke er som det skal. De oppfører seg merkelig og fortsetter å holde rundt hverandre, selv om politiet beordrer dem til å stå opp. De spør om jentene vet hva som har skjedd. Lea og Christine tilstår med en gang, og forteller at de drepte Madame og Mademoiselle Lancelin på grunn av dårlig behandling.

Det viser seg at en konfrontasjon mellom Christine Papin og Fru Lancelin var grunnen til det voldsomme sammenstøtet. Christine hadde blitt så sint på arbeidsgiveren sin kone at hun hadde slått henne med en hammer flere ganger. Christine hadde ropt til lillesøsteren sin Lea at hun skulle rive ut øynene på kvinnen. Det hadde hun gjort, og i tillegg gjemt øynene hennes i skjerfet som den døde kvinnen hadde rundt halsen sin. Datteren Genevieve hadde også kommet til, og lidd samme skjebne. Genevieve hadde blitt hugget med kniv, slått i hjel med hammer og fått øynene revet ut slik som sin mor. Øynene til Genevieve ble riktignok funnet på gulvet ved siden av henne.

Christine var 27 år da hun ble arrestert, og søsteren Lea var bare 21 år gammel. Jentene hadde jobbet som tjenestepiker for familien Lancelin i litt over et år da drapene skjedde. Christine hadde begynt å jobbe for familien først, som kokk. Hun hadde i flere måneder spurt om de ikke kunne ansette lillesøsteren hennes, siden hun savnet henne så masse. Familien trengte en kammerpike, og søstrene fikk endelig jobbe sammen. Jentene hadde et godt rykte, de var arbeidsomme, lavmælte, ærlige og gikk i kirken hver søndag.

Søstrene Papin hadde ingen hyggelig oppvekst. De var fattige og faren var en fyllik som ofte slo de. Da deres eldre søster Emilia var 9 år gammel, voldtok faren henne. Christine så voldtekten, og begynte angivelig å hate menn etter dette. Hun ble også besatt av å passe på lillesøsteren sin Lea. Derfor nektet Christine å la Lea være alene med både faren og moren sin.

Jentene sin mor var en god kvinne, men etter flere år i et voldelig ekteskap klarte hun tilslutt å bryte ut og begjære skilsmisse fra mannen sin. Moren hadde ingen penger, så døtrene måtte bo på barnehjem i noen år. Da søstrene var tenåringer hadde moren råd til å ha de hjemme igjen. Emilia bestemte seg for å bli nonne og gikk i kloster på denne tiden, og det gjorde at Christine og Lea tilbragte mye tid sammen. Både moren deres og venner merket at Lea ble en helt annen person sammen med Christine. Hun gjorde alt Christine sa, uansett hva det var.

Christine Papin hadde en meget dominant personlighet, og et sinne som bare vokste og vokste. Hun hadde store problemer med å ta i mot ordre fra andre, noe hun ofte snakket med søstrene om. De diskuterte også hvor dårlig de ble behandlet av Rene, og til slutt bestemte Christine seg for å lære han ei lekse. Konfrontasjonen Christine nevnte for politet handlet bare om at jentene ikke hadde vasket sengeklærne ordentlig, men i Christine sin verden var dette dråpen som fikk begeret til å renne over. Hun innrømmet selv i avhør at hun først hadde drept Madame Lancelin og deretter familiens datter sammen med Lea.

Jentene ble arrestert samme kveld som drapene skjedde og ble satt i hver sin celle. Lea som var forsiktig og litt redd, klarte seg greit i fengsel. Hun gjorde som vaktene sa, og skapte ingen problemer. Christine gikk inn i en slags psykose da hun fant ut at hun ikke fikk være med sammen med Lea. Hun skrev brev hvor hun tryglet og ba om å få være sammen med søsteren, men det hjalp ikke. Politiet ville holde søstrene adskilt. I juli i 1933, fem måneder etter arrestasjonen var Christine så fortvilet at hun skrek, gråt og forsøkte å rive ut øynene sine med hendene. Hun ble lagt i tvangstrøye og sendt til et psykiastrisk sykehus. Hun nektet å spise, ville ikke sove og gråt hysterisk hele tiden.

I rettssaken fikk søstrene endelig se hverandre igjen, til pressens og nysgjerringe borgernes store begeistring. Dobbeltdrapet hadde fått stor oppmerksomhet i media, og flere teorier og historier var spredt rundt hele landet. Selv om søstrene aldri innrømmet at de hadde et forhold, ble de fortsatt kalt "De Incestuøse Mordersøstrene".

Da Christine og Lea ble ført inn i retten, gikk det et gisp gjennom folkemengden som hadde møtt opp. De lignet ikke lenger på bildene fra arrestasjonen i februar syv måneder før. En avis skrev at de hadde aldret flere tiår mens de satt inne, de var tynne, bleke og slitne.

Christine ble dømt til døden i retten, og det ble bestemt at hun skulle halshugges i Giljotinen. Lillesøster Lea ble bare dømt til ti års fengsel, siden retten mente hun ble styrt av søsteren sin. Noen måneder etter rettssaken ble Christine sin dødsdom omgjort til livsvarig fengsel, som skulle sones på et psykiatrisk sykehus i Renne. Etter rettssaken fikk aldri søstrene se hverandre igjen, og Christine nektet å spise og orket til slutt å ikke bevege seg. Hun døde i 1937, bare fem år etter drapene av en tilstand av underernæring og muskelsvinn som følge av inaktivitet.

Lea derimot ble en helt annen person uten søsteren og slapp ut av fengsel etter åtte år på grunn av god oppførsel. Hun fikk et nytt navn, og skaffet seg jobb som stuepike på et hotell ikke langt fra der hun vokste opp. Hun byttet navn til Marie.

Mange mener at Lea Papin døde i 1982, men da en filmskaper ville lage en dokumentar om Papinsøstrene, trodde han at han fant henne på et gamlehjem i Le Mains i 2001. Om det stemmer hadde hun vært 89 år gammel på den tiden.

Noen måneder senere døde hun. Dessverre var hun så dement at hun hverken kunne bekrefte eller avkræfte at hun var Lea. Sykepleieren kalte henne Marie, som hun fikk da hun slapp ut av fengsel.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Hva syns du om saken? Var den spennende? Følg med neste gang for en ny sak <3