Krimboken

Mysteriet i rom 1046

Av alle mysterier som finnes i verden, må denne historien om Roland T. Owens være et av de største. Dette er en historie som blir gjentatt og gjennomgått flere ganger, gjerne uten at noen blir klokere av de underlige hendelsene som foregikk i Kansas City i 1935. Nå skal dere få høre saken.

Det var en iskald ettermiddag den 2.januar 1935. En stor, velkledd mann i svart frakk ankom Hotel President i Kansas City, Missouri i USA. Han var høy og bredskuldret, med et stort arr i ansiktet og hadde blomkålører. Blomkålører er et resultat av slag eller vold mot ørene der de hovner opp og samler væske. Huden blir skilt fra brusken, og når væsken forsvinner gror det enda mer brusk. Dette er vanlig blant boksere og kampsportsutøvere. Mannen hadde ikke med seg noe bagasje, bortsett fra en kam og tannkrem og ba om et rom uten utstikt til gaten. Han betalte for rommet med kontanter, og signerte seg som Roland T. Owens med adresse i Los Angeles. Pikkoloen Randolph Propst fortalte at etter at han hadde fulgt Roland til hotellrommet sitt og se han legge fra seg det lille han hadde av bagasje, forlot Roland T. Owens hotellet.

Senere samme dag kom hushjelpen Mary Soptic til rom 1046. Rommet var mørkt, både persinner og gardiner var lukket og den eneste lyskilden var en lampe som stod i hjørnet av rommet. Mary fortalte senere at Roland virket redd, men rettet seg opp da hun kom inn. Hun forlot raskt rommet, men ba henne la døren stå åpen når hun gikk. Han ventet nemlig besøk.

Rundt klokken fire samme ettermiddag kom Mary tilbake til rommet for å gi Roland nye håndklær, og hun fant ham liggende fullt påkledd i sengen. På pulten klarte Mary å lese en lapp som sto balanesert mot veggen, der det stod: "Don, jeg kommer tilbake om femten minutter. Vent". Mary forlot rommet.

Den 3.januar, morgenen etter, kom Mary tilbake for å vaske igjen. Døren var låst utenfra. Hun brukte universalnøkkelen sin for å komme inn, og fant Roland sittende i mørket igjen. Persienner og gardiner var lukket, med den samme lampen i hjørnet på. Roland snakket i telefonen og virket anspent og opprøt, men vinket henne inn alikevel. Mens Mary vasket rommet overhørte hun deler av samtalen, og på ett tidspunkt sa den nervøse mannen: "Nei Don, jeg vil ikke spise. Jeg er ikke sulten. Jeg har nettopp spist frokost. Nei. Jeg er ikke sulten".

Mary vasket seg ferdig og tok med seg Roland sine skitne håndklær. Da hun senere kom med nye, hørte hun to mannstemmer fra rommet. Hun banket på forsiktig og spurte om de ville ha nye, og svaret kom fra en sint, mørk stemme som sa de ikke ville ha håndklær og ba henne gå. Rundt klokken ett den natten meldte en annen gjest på hotellet om bråk fra rom 1046 mellom en kvinne og en mann eller kanskje to menn som kranglet høylytt.

Klokken syv morgenen etter merket en hotellansatt at telefonen på Roland T. Owens sitt rom hadde blitt tatt av røret, og sendte Randolph opp til rommet for å se til han. Da pikkoloen banket på, ba en mannstemme han om å komme inn og slå på lyset. Døren var låst. Randolph svarte at døren var låst og banket på flere ganger, men ingen åpnet. Han ropte til mannen på innsiden at han måtte legge røret tilbake på telefonen, og gikk igjen. Gjesten i rom 1046 hverken hørte eller brydde seg om det som Randolph hadde sagt. Rundt halv ni var telefonrøret fremdeles ikke satt tilbake. Harold Pike som var en annen pikkolo, ble sendt opp til rom 1046.

Bare etter en time senere, kunne telefonopperatøren på hotellet se at røret var av igjen og Randolph Propst ble igjen sendt opp til rommet. På dørklinken hans hang det et skilt der det stod ikke forstyrr på, men bankingen ga ingen respons. Randolph åpnet døren og fant Roland i fosterstilling på gulvet med hodet i hendene. Det var blodflekker rundt ham, både på sengen, på gulvet og i taket. Randolph fikk panikk og løp ned i resepsjonen.

Da politiet kom til rommet til Roland, kunne de raskt se at Roland var ille ute. Han var blitt knivstukket flere ganger i brystet og i hodet, med bruddskader over hele kroppen som kunne se ut som merker etter spark eller slag. Han hadde også alvorlige blåmerket på halsen, håndleddene og på anklene, og det så ut som om han var blitt kvalt og torturert. Roland var såvidt ved bevissthet og fortalte at de tok feil, han var ikke blitt torturert, men hadde falt i badekaret. Roland falt i koma og døde på sykehuset senere.