Krimboken

Genie

Barn trenger kjærlighet og omsorg helt fra den dagen de blir født. Hudkontakt er viktig for at barnet sine stresshormoner skal senkes, slik at følelser kan utvikles. Noen barn får ikke dette på grunn av ulike grunner, og flere studier viser at barn blir underutviklet av for lite stimuli i form av interaksjon med andre, hudkontakt eller rett og slett omsorg. I dag skal du nemlig få høre historien til Genie som er et annerledes barn.

Noen barn lever i en helt annen virkelighet enn det vi i dag er vant til. Nå snakker jeg ikke om barn på flukt eller i krig, men om barn som vokser opp med dyr. De kalles Virkelighetens Mowgli eller Ulvegutten og oppfører seg ikke som vanlige barn, nettopp fordi de aldri har møtt andre barn eller voksne.

De går på alle fire, klarer ikke å stå oppreist på to bein, kan ikke snakke eller kommunisere og viser tegn til redsel for andre mennesker. Andre mennesker er en ukjent rase for de.

Disse barna går det dessverre ikke så bra med. Når er barn er rundt fire år gammelt, slutter hjernen å benytte de delene som ikke brukes, blant annet språket og motorikken. Selv om de får hjelp til å lære ord, kan de uansett sjeldent sette ordene sammen til setninger. De klarer kanskje å lære seg å gå, men vil alltid være mest komfortabel med å gå på alle fire. Skriving kan også bli utfordrende. Flere av barna som vokser opp forblir på et lavt mentalt nivå, av ulike grunner.

En gutt fra Ukraina vokste opp alene på en gård med en flokk høns frem til han var åtte år gammel. Han ble reddet og flere leger, fysioterapeuter, psykologer og lingvister forsøkte å hjelpe han med å bli menneske. Han kommuniserte kun med klukkelyder, klorte eller bet om han ble redd, og smulet opp maten sin i små biter slik som høner faktisk spiser den. Gutten ble aldri vanlig, og hadde store problemer med å snakke, gå og i det hele tatt oppføre seg som menneske. Det er antatt at hans mentale alder var på fem år. Selv i voksen alder kom han aldri fra høne-faktene, og bodde på mentalsykehus resten av livet sitt. Man vet ikke hva som skjedde med foreldrene til denne gutten.

Saken er litt annerledes enn de som vokser opp med dyr, men prinsippet er det samme. Husk at dette er en helt sann historie, selv om den er vanskelig å tro på.

I 1957 ble lille Genie født, bare fem år etter sin storebror. Foreldrene hadde fått fire barn, men bare Genie og broren vokste opp. Familien bodde i et lite hus i Arcadia i California, og alt var som normalt de første månedene som Genie levde. Da hun bare var et halvt år gammel, begynte faren hennes å merke at noe var galt med den lille jenta. Hun jaget sjelden lyder, og klarte ikke å svelge melk eller babymat. Foreldrene tok etter hvert babyen til legen, som oppdaget at Genie hadde problemer med svelget, og at hun hadde autistiske tendenser. Det var også noe galt med den ene hofta til Genie, så hun måtte bruke en skinne som gjorde at hun ikke lærte seg å gå ordentlig. Genie var mye syk, og faren ble etter hvert overbevist om at datteren var hjerneskadet og utviklingshemmet. Istedenfor å la leger få sjekke dette, bestemte faren seg for at Genie skulle låses inne på rommet sitt.

Genie sine foreldre var et merkelig par. Moren flyttet til California som tenåring, og jobbet på en fabrikk da hun møtte Genie sin far. En dag fikk moren en tung metallgjenstand i hodet. Hun fikk store nevrologiske skader som gjorde at motorikken hennes ikke fungerte som den skulle, samtidig som at netthinnene på begge øynene ble delvis eller helt revet av. Etter skaden var hun nesten blind, og trengte mye hjelp av mannen sin for å klare seg i hverdagen. Hun kunne aldri jobbe igjen etter arbeidsskaden.

Faren til Genie hadde en dårlig oppvekst. Faren hans var aldri hjemme og moren drev et bordell som hun selv jobbet på når hun trengte ekstra penger. Genie sin far jobbet som mekaniker under andre verdenskrig, og i følge kolleger var han hissig og voldelig. Likevel beholdt han jobben i mange år.