~*Snow*~
"Er du seriøs? Skal vi bo her?" Stemmen min høres fjern ut, overdøvet av taxien som står på tomgang utenfor det store, hvite huset.
"Jeg vet det er annerledes enn den lille leiligheten vi hadde i London," begynner tante og legger hånda rundt skuldrene mine. "Men for å holde oss så trygg som mulig så er vi nødt til å gli inn i miljøet her," fortsetter hun, denne gangen lavere slik at taxisjåføren som sitter inne i taxien med døren åpen ikke kan høre det.
Før vi kom hit, bodde vi i en liten, men praktfull leilighet i London som lå rett over en kafè. Jeg likte å være der, jeg fikk fred til å tenke igjennom ting og være litt for meg selv. Men en dag kom tante brasende inn i kaféen for å hente meg. Hun sa at jeg skulle ta med meg det viktigste jeg har, og deretter bli med henne til flyplassen. Vi skulle flytte.
Hvorfor?
Fordi mennene som drepte foreldrene foran meg da jeg var sju år var på snerten av å finne oss, og om vi ikke hadde flyttet hadde de drept oss begge to. Jeg vet ikke hva de vil med oss, men jeg tror de jobber for noen. Vi kunne ha sagt ifra til politiet, men tante sier at man ikke kan stole på noen andre enn seg selv.
"Hvordan fikk du huset på så kort tid?" spør jeg tante, i det vi begynner å sette kursen mot ytterdøra. Hun har betalt taxisjåføren, og han har allerede dratt i full hast nedover gata.
"Jeg har eid det i flere måneder nå. Når jeg tenkte på at vi ikke hadde hatt noen sted å dra hvis mennene hadde funnet oss, måtte jeg kjøpe et tilflyktsted. Og det kom jo til nytte," svarer hun og setter håret opp i en lav, rotete hestehale. Tante er 30år, men ser ut som om hun er 25. Hun har skulderlangt, lysebrunt hår og grønne øyne. Hun er slank og høy, med tynne armer og bein.
Når det kommer til meg, er jeg også slank og høy. Jeg er rundt 175 cm høy, noe som jeg alltid skammet meg over på ungdomsskolen. Jeg har lyseblå øyne, og håret mitt er hvitt.
Ja, det er hvitt - og nei, jeg farger det ikke. Da tante byttet navnet mitt når jeg var syv år, var det fordi mennene ikke skulle finne oss. Hun spurte meg om hva jeg ville hete, og jeg sa automatisk Snow. Tante synes også det var en flott idé ettersom håret mitt er like hvitt som snøen.
Jeg trår inn igjennom ytterdøra, og får meg et skikkelig sjokk. Til venstre er stua, fullt innredet med tepper, stoler, bord og TV. Til høyre er kjøkkenet, med svarte kjøkkenbenker og et moderne kjøleskap. Det går en spiraltrapp oppover, hvor soverommene sikkert må være.
"Og når har du hatt tid til å innrede huset?" spør jeg tante, og hever øyenbrynene vantro. Hun smiler lurt.
"Jeg kjøpte det sånn."
Jeg fnyser. "Selvfølgelig gjorde du det."
Hun tar den lille kofferten som jeg har på slep etter venstrehånda mi, og begynner å bære den opp spiraltrappa. "Kom nå, rommet ditt er oppe."
Jeg følger etter henne. Opp trappa, bort en korridor og til venstre. Jeg kommer inn i et grått rom med en stor dobbeltseng, TV, skrivepult, et skap med speil utenpå og en sovesofa. På gulvet er det er mørkegrått "teppe" som strekker seg ut over hele rommet. Det er akkurat som et gulv, bare mye deiligere å gå på. Tante ler av hvordan øynene mine åpner seg, og haken min faller. Wow.
"Det er litt større enn leiligheten i London, ja," sier hun. Hun rufser meg litt i det hvite håret og kysser meg svakt på kinnet. "Ta ut klærne dine og legg de i klesskapet. Så foreslår jeg at du legger deg. Klokken er allerede 21:00, og du skal på skolen imorgen."
Dette får meg til å rykke ut fra sjokket og gleden."Skole?" spør jeg flatt.
"Skole, ja. Det er det normale 17-åringer går på. Dit skal du imorgen."
YOU ARE READING
Normal Scares Me
RomanceÅ flytte til et nytt sted er ikke alltid like enkelt, det er noe Snow Angeles kan bekrefte. På flukt fra de to mennene som drepte foreldrene hennes da hun var sju år, bosetter Snow og tanten seg i en liten forstad i Maine, USA. Tidligere gikk Snow p...