Normal Scares Me

tjuefire - jeg er sjalu

OPPDATER SIDEN FØR DU LESER, DA JEG HAR RETTET OPP SKRIVEFEIL

-

TRE UKER SENERE

~*Nathaniel*~

Jeg ser på mens Snow ler sammen med Damien og Jace. Jace står med albuen lent mot skapdøren bak henne, og Damien står med hendene i lommene litt ved siden av henne. Et lite stikk i magen bekrefter at jeg er sjalu. Sjalu på at de får Snow til å le, noe jeg ikke har klart på tre uker. 

Faktisk har jeg så vidt snakket med henne på tre uker. Når vi passerer hverandre i gangene; bare et lite nikk. Når vi sitter sammen i timer eller jobber sammen i valgfag; bare noen få ordutvekslinger. Når vi sitter sammen med Delilah, Damien, Nadya og Jace i lunsjen; bare stjålne blikk. 

Ikke noe mer. 

Jace og Snow har også blitt gode venner, fordi Diana og Jackson har tydeligvis begynt å date, nå som han dumpa stemora til Jace. Som regel tar det lang tid før en skilsmisse kommer gjennom, men for Janice og Jackson tok det bare noen dager, og han har allerede begynt å date igjen. 

Sprøtt.

Noe annet jeg har funnet ut, er at det er absolutt ingen informasjon om verken Diana Angeles og Snow Angeles på nettet. Jeg har søkt og søkt, men finner ingenting. Hvis jeg søker opp noen andre, og da mener jeg hvem som helst, finner jeg alltid noe. Enten det er bilder de har lagt ut på sosiale medier, kommentarer de har skrevet på YouTube, eller lønnen deres, er det alltid noe. Jeg har til og med sjekket mobilen hennes om hun hadde noe spesielt på den - jeg vet det var dumt, men jeg kunne ikke la være - men det var ingenting der, bortsett fra kontaktene Mamma, Nadya, Nathaniel og Jace. Har hun ikke besteforeldre? Har hun ikke venner fra den gamle skolen? Hva med faren hennes?  

Jeg skjønner ingenting. Snow er et mysterie.

Og jeg elsker mysterier. 

Det er noe som ikke stemmer med Snow og moren hennes, det visste jeg fra første dag jeg så henne. Hva det er, er jeg ikke sikker på. Og uansett hva det er, tror jeg ikke det kommer til å forandre måten jeg ser på henne; som en dyrebar skatt som ikke kan mistes. 

Men jeg er fast bestemt på å vite hva det er med henne. 

"Er lille Nate sjalu?"

En hes, men lys stemme dukker opp ved siden av meg, og jeg blir dratt med ut av tankene mine. Jeg innså nettopp at jeg sto å stirret på Jace, Snow og Damien. Jeg kremter og sjekker hvem som har stilt seg opp ved siden av meg, og blir lettere irritert da jeg ser at det er Zarah. "Ikke snakk til meg."

"Nate, da," sukker Zarah og hekter armen sin i min. Raskt river jeg meg løs fra henne, noe som får henne til å himle med øynene. "Du vet at det ikke kommer til å bli noe mellom deg og Snow. Så slutt å håp på det, for det er patetisk."

"Du er patetisk," sier jeg og kaster et raskt, olmt blikk på henne.

Hun ler, men latteren er ikke melodisk, vakker eller fin å høre på, som Snow sin er. "Hvis du synes det, så greit. Men ikke kom til meg om du vil pule litt," sier hun kjølig, før hun intimt legger hånden sin over skrittet mitt og lener seg inn mot meg. Jeg stivner til, vet ikke helt hva jeg skal gjøre. "Eller vent; bare gjør det. For da kan jeg avvise deg. Det blir gøy."

Jeg dytter henne iltert vekk fra meg. "Dra til helvete."

"Greit," sier hun og rygger, vinkende. "Da sees vi der."

* * *

Nå som det er lunsj, kjapper meg meg bort til lunsjbordet hvor gjengen bruker å sitte. Der sitter allerede Delilah og Damien og diskuterer noe lavt. Da de ser at jeg kommer, smiler Delilah, mens Damien bare nikker som hilsen.