Normal Scares Me

trettisju - trygge

~*Snow*~

Stedet vi ble bortført var akkurat som jeg tenkte - et nedlagt hotell som ingen har brukt på mange år. Etter Jace og Jackson kom og reddet oss, kom politiet og sykebilen like etter. Heldigvis hadde de andre mennene som stakk av blitt tatt av politiet. Gerard og de to mennene som faktisk ble skutt, døde ikke, noe som jeg er glad for. Selv om det føles helt jævlig og jeg blir veldig sint av tanken at den mannen som drepte foreldrene mine fortsatt lever, er det det som er rett. Nå får han livstid i fengsel, noe som jeg synes er verre enn døden.

Politiet tilbydde oss skyss hjem etter vi hadde blitt kraftig avhørt i sikkert en time. Vi takket nei, ettesom Jace og Jackson kom med bil. Så her sitter vi inn i sjuseteren deres; meg, tante, Jackson, Jace, Nathaniel og Skye.

Jace vet enda ikke helt hva som skjedde. Han vet ikke hva som har skjedd i fortiden min, bortsett fra at jeg og tante ble jaktet på, og derfor spurte Jackson om han kunne bli med å fange skurkene. Det viser seg at faren til Jace - i tillegg til å drive en motebransje og skytehall - har jobber for politiet før. Han tar fortsatt på seg saker av og til om de virkelig er ille, og har derfor masse våpen hjemme hos seg. Heldigvis for oss.

Da jeg fortalte Jace at Skye var søsteren min, hevde han bare brynene i noen sekunder, før han holdte ut hånden mot henne og hilset. Han skjønte nok at jeg kom til å forklare alt senere, og lot saken være. 

For nå skal Skye bli med meg og tante hjem, men vi vet enda ikke helt hvordan det skal bli framtiden. Hun har en fosterfamilie som hun er veldig glad i som hun ble kidnappet fra for rundt to år siden, og jeg regner med hun vil dra dit. Det støtter jeg fullt ut, så lenge vi fortsetter å ha kontakt.

Jackson stopper opp, og det er først da jeg innser at vi har kommet fram. Vi går alle ut av bilen i stillhet. Jackson begynner å følge tante inn; hun er ganske forslått og trenger litt hjelp med å gå. Nathaniel og Jace blir stående ved bilen, og Skye ser spent opp på huset vårt. Hun gnir den ene tommelen i den andre håndflaten, akkurat som jeg bruker å gjøre når jeg er nervøs.

Nathaniel tar hånden min og ser meg inn i øynene. "Jeg elsker deg fortsatt, vet du. Har alltid gjort det, vil alltid gjøre det." 

Han lener seg inn og presser leppene sine mot mine varsomt. Hånden hans går opp til håret mitt og han grer det langsomt imens den andre hånden ligger på korsryggen min og presser meg nærmere han. Det kjennes ut som han har venet i flere år på å kysse meg, for dette kysset er så følsomt og lidenskapelig, jeg skjelver nesten.

Vi bryter opp, og han smiler. Munnen hans er litt hoven etter kysset, og om mulig blir han enda søtere enn det han allerede er. "Vi sees etterpå," hvisker jeg og trekker meg unna han. Jeg stiller meg opp ved siden av Skye og smiler. Sammen går vi inn i huset. 

Fortsatt kan jeg ikke tro at jeg faktisk har en søster, men jeg tror en liten del av meg har alltid visst at det. Det har alltid vært noe av meg som har vært savnet - ikke bare foreldrene mine - men noe annet. Og nå føles det ut som alt er greit. Alt er på plass. 

Jackson og tante er sikkert på soverommet for å skifte på henne andre klær. Jeg tror hun klarer å skifte klær, men Jackson er alt for omtenksom til å la henne være alene. Sånn er Jace også. Jeg snur meg mot Skye. "Har du visst om meg lenge?" spør jeg.

"Jeg fikk vite at jeg hadde en søster litt etter Gerard tok meg." Hun smiler smått. "Jeg hadde likevel alltid trodd at jeg hadde en søster, da. Jeg husket jo som sagt håret ditt og en glade holdningen din."

Smilet mitt visner litt. "Jeg er ikke så veldig glad lenger, skal jeg si deg. . ." Jeg går inn på kjøkkenet, og hun følger etter. Vi setter oss ovenfor hverandre, og jeg ser på henne beklagende. "Jeg kan ikke tro jeg glemte at jeg hadde en søster på fem år. Hvor var du da. . . da foreldrene våre døde?"

"Jeg tror jeg sov. Jeg husker ingenting." Hun lener seg over bordet og tar hendene mine. "Jeg husker ikke så mye av dem heller. Derfor har det sikkert vært litt enklere for meg i og med at jeg ikke hadde så mye å sørge over. Du må ha gått gjennom så mange tunge tider. . ."

"Jeg har vært med tante hele tiden. Jeg må beklage på henned vegne at hun ikke tok deg også, jeg stusser fortsatt litt over det."

"Jeg har sagt det går helt fint. Nå som jeg endelig har møtt dere, skal jeg glemme fortiden." Hun smiler stort.

Jeg smiler tilbake og klemmer hånden hennes. "Men likevel, du har vært på barnehjem og sikkert flere forsterhjem. Det må ha vært mye vanskeligere enn det jeg har gått gjennom."

Hun rister på hodet. "Ikke i det hele tatt, faktisk. Jeg var bare på barnehjem i seks måneder - hvor jeg faktisk fikk mange venner - også ble jeg tatt inn av fosterforeldrene som jeg var hos helt til. . . Ja, da Gerard tok meg fra dem. Jeg har hatt det fint, så ikke bekymre deg over meg. Vet du hva? La oss ikke bekymre oss over noe lenger. Vi er sammen, og vi er hele."

Det piper i mobilen min, og jeg gir søsteren min et beklagende blikk før jeg drar den opp og sjekker hvem som i all verden tekster meg nå.

Nathaniel: kom over <3

meg: hvorfor?

Nathaniel: bare kom. begge to

"Eh, Nathaniel vil at vi skal komme over en tur. Vil du bli med?" Jeg ser på at Skye vurderer spørsmålet, før hun nikker og reiser seg opp.

"Klart det."

Jeg sier ifra til tante at vi går over til Nathaniel før vi går over. Det er kaldt ute og det snør, men ingen av oss har på oss jakker. Vi kjapper oss over og banker på døra da vi komer fram. Døren åpnes nesten med en gang, og der står Nathaniel. 

Han vinker oss inn. Skye ser ut som hun blir imponert av dette huset også, men kanskje hun bare er hyggelig og vil virke interessert. Det forundrer meg ikke. Hun virker god tvers gjennom.

Nathaniel leder oss inn i stuen, og sjokkerende nok sitter alle vennene mine der; Nadya, Jace, Damien og Delilah. De ser veldig spente ut, og når de får øye på Skye, hever de øyenbrynene spørrende. Jeg smiler til dem og trekker meg enda litt nærmere Skye.

"Du kan fortelle dem alt nå," sier Nathaniel og setter seg ned i sofaen.

Jeg nikker og går nærmere med Skye på siden min. Å se alle vennene mine med de snille og nysgjerrige øynene sine får meg nesten til å tåre opp, men jeg behersker meg selv.

 Jeg legger ene hånden min på skuldreren til Skye og trekker pusten dypt inn. "Okei, folkens. Dette er søsteren min, Skye."

~THE END~

__________________

da var denne boken ferdig også, gitt, tenk det, dere!

den eneste grunnen til at jeg valgte å legge ut kapitlet her akkurat nå er fordi jeg kjeder meg helt sinnsykt, og måtte bare finne på noe, så here you go! the ending!

er enda ikke helt sikker på epilog, men om den kommer så kommer den. ikke få for høye forhåpninger, for jeg sliter litt med å skrive den. håper likevel dere ble fornøyd med slutten her! 

tusen takk for meg, det har vært en ære å skrive denne boken for dere

VOTE&COMMENT! kom igjen, la oss slå voterekorden på denne boken på dette kapitlet, eller hva?????

love ya