Normal Scares Me

epilog

~*Snow*~

Ett år senere

"Let it SNOW, let it SNOW, let it SNOOOW!"

"Du er så jævlig lite morsom, vet du det?"

"Nei, snøta, jeg er er hysterisk morsom." Tante ler og rusker meg i håret. Hun ser ned på magen sin og legger hendene sine over den. "Håper du blir litt mer morsom å ha med og gjøre enn søskenbarnet ditt her, lille venn." 

"Åh, hold kjeft," flirer jeg og slår henne på rumpa med en sleiv. 

Jackson kommer joggende inn i rommet og tar fra meg sleiva. "Snow, hør her, det er bare jeg som kan slå tanta di på rumpa med et kjøkkenredskap. Er det forstått?" Han gjør det samme som jeg gjorde, klasker tante, som står og følger med på kalkunen i ovnen,  på rumpa med den samme sleiva som jeg brukte. Hun hviner og spretter opp.

"Jackson! Uakseptabelt!" Tante holder opp den seriøse minen i bare noen sekunder før hun fniser og slår han tilbake på skuldra. 

"Denne ungen blir fortapt med oss som foreldre," humrer Jackson og legger hendene sine rundt henne bakfra, klemmer svakt på magen.

Jepp, tante er gravid. Med Jackson. De har vært sammen i litt over ett år nå, og tante er gravid i sjette måned. Planlagt? Tviler. Men de er begge to lykkelige for at denne familien skal bli større. Det er jeg også. 

"Altså, dere må ikke stå og kose midt på kjøkkenet. Det går bra om dere ikke gjør det, liksom." Jace kommer inn på kjøkkenet og åpner kjøleskapet. Tante kommer spradende mot ham og slenger igjen kjøleskapsdøra. 

"Altså, du må ikke spise mat rett før vi skal ha middag. Det går bra om du ikke gjør det, liksom," hermer hun og knipser han på panna. 

"Skye kommer om noen minutter. Nathaniel også. Har du snakket med Nadya?" spør jeg Jace.

"Tror hun er på vei, hun sendte meg snap av at hun og faren sang julesanger for full hals i bilen for noen minutter siden. Er her nok snart."

Det er lille julaften. Vi er hjemme (og det vil si i mitt og tante sitt hus, men nå har jo Jace og Jackson også flyttet inn, så det er teknisk sett deres hus også) og vi venter på at gjestene skal komme. De inviterte er Nathaniel, Skye, Nadya, Delilah og Damien. Dessverre kan ikke Delilah og Damien komme, de skal allerede på et familieselskap, men resten kommer. 

Det ringer på døra. Både jeg og Jace spretter opp fra stolene vi sitter på og raser mot døra. Dette har liksom blitt en rutine av oss nå, vi kappløper alltid mot døra. Det er ganske rart egentlig, før hatet jeg å åpne døra, jeg var så redd for hvem som kunne ha stått på den andre siden. De bekymringene har jeg ikke lenger, ikke etter Gerard ble fanget. 

Det er Nathaniel. Han har pyntet seg, men en mørkerød skjorte med åpen krage, svarte bukser og håret fint ordnet. Om jeg kjenner han riktig - og det gjør jeg - kommer han til å fucke det opp etter noen minutter. Den gutten der, altså, må alltid fikle med håret sitt og dra hendene gjennom det.

"Isprinsesse, Modige Ridder, takk for invitasjonen." Han smiler og kommer inn. Navnet "Modige Ridder" har blitt et fast kallenavn på Jace etter han og Jackson reddet oss den dagen hvor Gerard tok oss. Jace vil ikke innrømme det, men han elsker å bli kalt det. Han blir stolt. "Jeg har med gulrotkake."

Jeg ler og stiller meg på tær så jeg kan kysse ham. Jace tar gulrotkaka og flirer stygt. Jeg gir han er rart blikk, men rekker ikke stort mer før døren åpnes, og Skye kommer inn.

Smilet hennes er til å smelte av. "Jeg bare gikk inn jeg, det er så sabla kaldt ute."

Tante kommer ut i gangen og smiler. "Nate, velkommen, velkommen." Hun legger hendene rundt ansiket hans og kysser han på panna. Nathaniel ler og klapper henne på ryggen. Deretter omfavner hun Skye kjærlig. "Skye, gullet, hvordan var bussturen? Det er utrolig mye snø ute."