Normal Scares Me

tjue - eksplosivt stoff og ild

~*Snow*~

Jeg blir stående og se på det som skjer foran meg i sikkert et halvt sekund, før det går opp for meg hva som virkelig foregår. Hjeren min skrur seg på, og jeg gisper og smeller igjen døra med hjertet i halsen og skjelvende hender. Hodet mitt spinner, og jeg lener meg bak på døren, bare for at den åpnes to sekunder etterpå og jeg faller bakover.

Armene til Nathaniel tar meg raskt i mot, men jeg stabler meg så kjapt som jeg kan på beina for å komme unna ham. Jeg ser opp på Nathaniel, som ser helt forskrekket og skyldig ut, og deretter på Zarah som står der og smiler vinnende.

Det jeg nettopp var vitne til var ikke bare ekkelt og traumatiserende, men også sårende og hjerteskjærende. Jeg vet at det ikke er bra for meg å føle det slik, og at jeg i utgangpunktet ikke burde ha latt meg bli så sårbar som jeg er nå, men jeg kan ikke noe for det. 

"Snow?" stresser Nathaniel og drar hånden kjapt gjennom håret. "Så du- Jeg mener- Zarah og jeg- Så du..." Nathaniel stopper opp og trekker pusten tungt. 

"Jeg så det," svarer jeg med en mye svakere og lavere stemme enn jeg hadde planlagt. Nathaniel kan ikke få vite at jeg er såret og at jeg faktisk bryr meg om at hun... ga ham en avsugning. 

"Kleint." Zarah ler kaldt og hekler armen sin inn i Nathaniel sin, men han trekker seg raskt unna og ser stygt på henne. 

"Gå ut, Zarah," beordrer han strengt og nikker mot døra. Zarah hever øyenbrynene, men hun ser ikke sjokkert ut. 

"Greit," svarer Zarah og tørker seg på underleppa med tommelen sin og holder blikket mitt. Det usle smilet hennes er fortsatt formet på leppene hennes. Idet hun går forbi Nathaniel, stryker hun hånden sin på skulderen hans forførende.

Så er hun ute av døren.

Jeg og Nathaniel blir stående å se på hverandre i noe som føles ut som flere timer, men som sikkert bare er sekunder. Øynene hans ser litt annerledes ut, og øyenbrynene er trukket sammen. Han ser ut som en liten femåring som nettopp har blitt anklagd for å ha tegnet på veggene.

"Bare si det," sier han og slenger armene ut i været. 

Jeg svelger hardt og holder blikket hans. "Si hva?" spør jeg, stemmen fortsatt svak og lav, så jeg rensker strupen.

"At jeg er verdens største idiot," hinter han og fnyser. "At jeg har ødelagt alt som kunne ha blitt mellom oss. At jeg aldri burde ha latt Zarah gjøre det der på meg igjen."

"Hvorfor gjorde du det?"

Han blunker sjokkert. "Hæ?"

"Hvorfor lot du Zarah gjøre det på deg om du synes det var så jævla dumt? Det var ditt valg," sier jeg krast og krysser armene over brystet, kjenner sinnet komme snikende på. "Var det fordi du så meg og Damien sammen?"

"Damien? Hva?" spør han og ser veldig forvirret ut, men øynene hans blir med ett veldig sårbare, og jeg ser adamseplet hans drar kjapt opp og ned to ganger. Han flytter blikket sitt ned på gulvet. Han er nervøs. "Jeg prøvde å få deg ut av hodet mitt."

Jeg fnyser. "Det finnes andre måter enn oralsex for å glemme noen, Nathaniel!" hisser jeg, bryr meg ikke lenger om jeg virker verken sjalu, såret, sint eller teit. "Og det at du gjorde det med Zarah? Motbydelig."

Han lukker øynene og sukker. "Jeg vet. Jeg er en jævla dust." Nathaniel tar et skritt fram og løfter opp blikket, ser så nysgjerrig ut. "Men jeg trodde ikke du skulle reagere så sterkt."

Jeg fnyser jeg rister på hodet. "Er du så naiv og trangsynt at du ikke skjønner at jeg har følelser for deg, Nathaniel?" snerrer jeg, og forstår først etter jeg har sagt mitt at det var en forferdelig dum ting å innrømme. Men nå som jeg allerede har begynt; hvorfor ikke fortsette? Skaden er allerede gjort. "Vi har kjent hverandre i én uke, Nathaniel, og jeg er på vei til å forelske meg i deg allerede. Og jeg skjønner ikke hvorfor. Du er verdens største drittsekk, puler alle jentene som snakker med deg og er så eplekjekk at det er motbydelig. Så fortell meg hemmeligheten din; hvordan klarer du det?"