Normal Scares Me

tre - pistol

BILDET ER NADYA

-

~*Snow*~

Det banker lett på soveromsdøra mi, og jeg kikker opp fra den ikke så veldig interessante boka jeg leser. "Kom inn," sier jeg, og døra går opp. Inn kommer tante, med begge hendene bak på ryggen og et forsiktig smil. Hun har et strengt drag over øynene, og jeg vet hun skal snakke om noe alvorlig nå. Get ready, Snow.
   Jeg setter meg opp i senga, passer på at bokmerke er ordentlig i mellom de to sidene i boka, før jeg klapper den sammen og legger den på skrivebordet.

"Hva skjer?" spør jeg og smalner øynene. Tante setter seg varsomt ned på senga mi, fortsatt med hendene bak ryggen. Hun puster tungt ut, før hun tar hendene vekk fra ryggen, og en svart gjenstand ligger i hånda hennes.

"Jeg vil at du skal ha denne," sier hun og rekker meg den, med skjeftet mot meg. Jeg stirrer målløs på den svarte, glinsende gjenstanden, ute av stand til å snakke. Tanten min rekker meg en pistol. Ja, du hørte rett. En pistol. Hun rekker praktisk talt et drapsvåpen til en 17 år gammel jente. Da hun skjønner at jeg ikke klarer å snakke, og at jeg hvertfall ikke skal ta imot våpenet, sukker hun.

"Jeg vet det er ubehagelig at jeg gir deg en pistol, Snow. Men jeg er nødt til å vite at du har noe å beskytte deg med om de kommer hit." Måten hun sa de på, vet jeg at hun snakker om mennene som drepte mamma og pappa. Jeg kjenner en klump vokse seg i magen, og jeg vrir meg i senga.

"Men jeg trenger ikke våpen så lenge jeg har deg," stammer jeg frem, og ser med usikre øyne på tanten min. Hun smiler stramt, et forsøk på å berolige meg. Det gjør det ikke.

"Jeg skal passe på deg - på oss - så bra jeg bare kan, men om du er hjemme alene kan jeg ikke beskytte deg, Snow," sier hun, og legger hånda på det bare kneet mitt. "Du må lære å passe på deg selv, også. Derfor har jeg meldt deg på et skytekurs i skytehallen nede i sentrum hver tirsdag. Den pistolen her skal du ha gjemt et sted på rommet ditt, et sted ingen andre enn deg finner." Hun peker på pistolen som hun fortsatt holder i hånda, og jeg kjenner klumpen i magen min bare vokser og vokser. "Jeg har skaffet deg en bil, også. Du tok jo lappen i London, og da er det bare rimelig at du har din egen bil, også. Den er ute i garasjen."

Jeg blunker. "Egen bil?" spør jeg, sjokkert over hvor lav og skjelvende stemmen min er. Tante nikker, og rekker enda en gang den lille pistolen til meg. Jeg svelger hardt, men tar den imot. I det den kalde pistolen rører håndflata mi, skvetter jeg litt.

"Jeg foreslår at du hjemmer den i undertøysskuffen din," sier hun stramt. Hun reiser seg opp fra senga, og subber bort til døra. "Ikke gjør noe med den enda, bare legg den i skuffa. Du får instrukser om hvordan du skal bruke den imorgen på trening," avslutter hun. Hun gir meg et siste, trist blikk, før hun går ut av døra. Jeg puster dypt inn, før jeg reiser meg opp fra senga og går mot skuffen. Jeg åpner den sakte, romstrerer sokkene, BHene og trusene, før jeg legger pistolen oppi. Deretter dekker jeg den til så godt som jeg kan.
   Alt dette gjorde jeg med skjelvende hender og hjertet i halsen.

* * * *

"Jeg møter deg hjemme her klokken 16:00, så tar vi bilen min og kjører ned til skytehallen," informerer tante i et hastverk. Jeg nikker. Den første skoletimen min begynner ikke før 09:00 idag, så jeg har enda tjue minutter før jeg må begynne å kjøre. Tante, derimot - skulle ha vært på jobben for 10 minutter siden.
   Hun jobber forresten på et motebyrå nede i sentrum. Jeg aner ikke hvordan hun fikk en så god jobb på så kort tid, men så har jo tante noen hemmeligheter, også.

Tante har fått på seg skoene og jakka, og er klar for å gå. Hun tar med seg kaffekoppen som står på kjøkkenbordet, og går med faste skritt mot meg. Hun legger hånden sin ømt på kinnet mitt, og lar den gli nedover håret mitt. "Jeg håper du vet at jeg vil ditt beste, Snow," sier hun så seriøst at det går kaldt nedover ryggen min.