Normal Scares Me

fem - beskyttelse

BILDET ER JACE

-

~*Snow*~

"Jeg har et spørsmål," sier jeg plutselig, og Jace ser sjokkert på meg. I den siste halvtimen har det bare vært tante og han som har snakket om skyteferdigheter, og hvordan jeg skulle gjøre ting. Jeg gjorde som de sa, uten å si noe. Nå som tante har gått på do, kan jeg spørre han om det jeg har lurt på lenge. Jeg nøler ikke med å fortsette. "Hvorfor er du sammen med Claire når du liker Nadya?"

Jace fryser, og han ser nesten ut som en livløs statue der han står og stirrer forbløffet på meg. Jeg lener meg mot den ene skilleveggen, har lagt ifra meg pistolen på den lille hylla hvor vernebrillene og hørselsvernet lå. "Hva er det du snakker om?"

Jeg fnyser. "Du vet godt hva jeg snakker om."

"Nei."

"Jo, og ikke protester. Jeg ser hvordan du ser på Nadya, og jeg ser hvordan du ser på Claire. Og jeg ser forskjellen," sier jeg, venter på å bli avbrutt, men han bare ser tomt på meg. "Du ser på Claire som en venn, og Nadya som mer enn en venn."

"Jeg-"

Jeg avbryter ham. "Når snakket du egentlig med henne sist? Nadya, mener jeg. Hun sa dere var partnere i ett eller annet prosjekt, og etter det har dere ikke snakket sammen. Hvorfor det?" Han svarer ikke. "Er ikke du en fotballspiller, som alle sammen elsker og forguder? Har ikke du enormt mye selvtillit, og kan bare snakke med enhver jente og forvente at de faller for deg?"

"Nadya er ikke bare en jente," sier han bryskt. Jeg er ganske god på å tyde andre sine følelser, og Jace er definitivt irritert. Eller lei. Eller redd. "Det jeg mener, hun er ikke som alle andre jenter."

"Og derfor tør du ikke å snakke med henne? Fordi hun er annerledes?"

"Jeg tør ikke å snakke med henne fordi jeg faktisk liker henne," mumler han sky. Jeg hever øyenbrynene.

"Og hun liker deg."

Han gisper, nesten ikke merkbart - men nok til at jeg så det. Han ser oppriktig sjokkert ut. "Gjør hun?"

Jeg himler med øynene, oppgitt over hvor lite oppmerksom han er. "Klart hun gjør. Men så jentete som hun er, tør hun ikke å snakke med deg, hun heller. For som du kanskje vet, er Claire venn med selveste dronninga på skolen, Zarah. Og jeg har en følelse på at hun ikke er den hyggeligste."

"Nadya liker meg?"

"Bare snakk med henne i morgen, okei? Lov meg det."

Han rister svakt på hodet. "Åh, fy faen. Jeg vet ik-"

"Lov. Meg. Det," sier jeg skarpt, og legger trykk på hvert av ordene. Jace trekker pusten dypt og smiler svakt.

"Jeg lover."

* * * *

Tante åpner ytterdøra til huset vårt, tar av all skitten på skoene sine på dørmatta, og smetter inn i huset. Jeg følger raskt etter henne, tar av meg skoene og setter kurs mot soverommet mitt ovenpå. Men jeg kommer meg ikke lenger enn til døra, før tante sier navnet mitt.

"Kom å sett deg litt med meg," sier hun mykt. "Jeg må snakke litt med deg."

Bare de ordene der får meg til å stivne helt. Hver gang noen noen gang har sagt de ordene til meg, har det bare vært dårlig nytt. Dette er nok neppe et unntak. Jeg presser leppene sammen og nikker kort. Deretter slenger jeg meg så rolig og avslappet som mulig ned i sofaen, ved siden av tante som sitter pent. "Hva skjer?" spør jeg og slipper håret ut av hestehalen min.