Normal Scares Me

tjueto - jeg er bare trøtt

~*Snow*~

"Du har vært stille hele dagen. Hva har skjedd?"

Nadya prikker meg med blyanten sin på skulderen min, og jeg blir dratt med ut av min egen tankeverden. Vi sitter i klasserommet, midt i siste time før lunsj og lærer om geometri, noe som jeg aldri har forstått meg på. Aldri.

"Jeg er bare trøtt," mumler jeg. Det er forsåvidt sant, men ikke hovedgrunnen til at jeg er så stille. Den største grunnen er fordi jeg gruer meg til å se Nathaniel i lunsjen igjen etterpå. "Også er jeg ikke akkurat en småsnakker."

"Det vet jeg, men du bruker alltid å følge med på når jeg tegner," sier hun og slår blyanten svakt mot blokka hun har foran seg. Der har hun tegnet to løver, utrolig fine og veldefinerte. "Men nå gjør du ikke det, og du ser ganske nedfor ut. Har det noe med Nate å gjøre?"

Jeg rister på hodet kjapt. "Som sagt, jeg er bare trøtt."

Nadya smalner øynene sine mot meg, men sier ingenting. Hun har vel kanskje fortsått at hun ikke skal plage meg når jeg gir fra meg en ikke-spør-meg-om-mer-spørsmål mine. "Greit. Men husk at jeg er her for deg om du trenger det."

* * *

Lunsjen kom tidligere enn forventet, og selv om jeg hater geometri av hele mitt hjerte, ønsker jeg faktisk å sitte igjen i klasserommet for å lære enda mer. Heller det enn å møte Nathaniel igjen. Liksom, hva skal vi liksom si til hverandre? Jeg stakk av etter vi hadde det, og siden da har vi ikke snakket.

Huff.

"Kommer du?" spør Nadya og stopper opp i dørkarmen. Hun snur seg rundt slik at det svarte håret blafrer over skulderen hennes. Idag har Nadya på seg blå bukser, hvit croptop og en hvit cardigan. Hun har også et blått og hvitt hårbånd på hodet. Denne jenta elsker blått.

"Mhm," mumler jeg og følger etter henne.

Vi stopper opp ved skapene våre på vei til kantina og legger fra oss bøkene våre. Jeg drar fram den kjøpte, bløte salaten min som er inne i en ferdigpakning og tar følge med Nadya på vei til kantina. Vi passerer noen jenter på trinnet over på veien, og de hilser på oss.

Jeg og Nadya er ikke lenger usynlige på skolen. Etter festen på søndag har vi fått noen flere bekjente, noe som Nadya er veldig begeistret for.

Vi entrer kantina, og jeg ser meg forlegent rundt. Delilah og Damien sitter ved bordet hvor Zarah også sitter, og de ler av ett eller annet. Delilah får øye på meg, og blunker. Jeg blunker tilbake til henne, men skjærer en liten grimase da jeg innser at Damien tror det var han jeg blunket til. Selv smiler han og vinker, og jeg er nesten nødt til å gjøre det samme.

Nadya sikk-sakker mellom alle bordene, og jeg følger etter henne. Bordet vi bruker å sitte ved er som sagt i midten av kantina, og for en eller annen grunn er det aldri noen som sitter der. Jeg har hørt noe om at det er noe med at det er veldig dårlig akustikk akkurat på det punktet, og man må snakke ganske høyt for å høre hverandre.

Jeg har ikke merket det, men whatever.

Ved bordet vårt sitter, akkurat som forventet, Jace og Nathaniel. Jace har nesa begravd i en bok, gir fra seg en stresset mine, men Nathaniel ser egentlig bare fjern ut. Han driver og tygger på noe, men akkurat i det han får øye på oss, svelger han det han hadde i munnen og reiser seg opp.

"Hei, Snow," sier han, og jeg skyter et øyenbryn i været. Han kremter. "Og Nadya. Eh- lenge siden sist."

"Det var på søndagen, din tullebukk," ler Nadya og dytter Nathaniel svakt i skulderen. Hun setter seg ned ved siden av Jace og kysser han på kinnet. "Hei, søtnos, hva gjør du?"