Normal Scares Me

tretti - føler jeg kjenner henne

~*Snow*~

Klokken er litt over fem da jeg er nødt til å fylle på bensin på bilen. Jeg har kjørt rundt i mange timer nå, og vet helt ærlig ikke helt hvor jeg er. Det begynner allerede å bli mørkt ute, så gatelyktene har skrudd seg på. De lyser opp veien jevnt i det jeg kjører, men nå og da er det noen som ikke funker.

Jeg parkerer på fortauskanten utenfor en ukjent park som jeg aldri har vært i før. Her er det veldig få som er, bare ett par som spaserer gjennom til tider. Perfekt. Jeg setter meg ned på en litt bortgjemt benk og ser utover plassen. Det er fint her, det må jeg innrømme. Det er litt tåkete, det er som regel det i Portland, men fint. Jeg liker meg her.

Ett par på kanskje førti år går forbi meg. Mannen ser ned på mobilen sin og tekster, imens damen fikser stadig på håret sitt og ser på alt annet enn mannen sin. De virker ikke lykkelige. På avstand virker de kanskje glade, men nå som de bare er noen få meter foran meg, kan jeg se at de ikke er lykkelige. De var nok det en gang, men jeg har på følelsen at det er lenge siden.

Kort tid etter paret har gått forbi, kommer en guttegjeng. Alle sammen går med Canada Goose, masse gårgele i håret og oransje ansikt. Han ene som leder an resten av flokken, ser bort på meg og uler. "Hva gjør en så digg jente som deg alene her, snuppa?" spør han. Jeg svarer ikke.

"Har du mista stemmen av å gi for mange blowjobs, eller?" sier en annen gutt. Resten av gjengen ler og klapper han på skuldra.

Jeg trekker på skuldrene. "Nei. Jeg har bare blitt lært at hvis jeg ikke har noe snilt å si, skal jeg ikke si det i det hele tatt."

'Lederen' fnyser. "Orginalt."

"Like orginalt som jakka di." Jeg blunker til han.

Han står bare og ser på meg, venter på at noen skal backe han opp. Ingen gjør det, de bare småflirer og hever øyenbrynene. "Du tror du er tøff, snuppa?"

"Det jeg tror, er at du er nødt til å dra på deg buksa. Jeg kan se batman-trusa di." Jeg nikker mot skrittet hans. "Og om dere får unnskyldt meg, gidder jeg ikke å snakke med gutter som har mer fett i håret enn bacon har i seg. Så gå videre, er dere snille."

"Mensen-kjerring," mumler 'lederen' og går. Jeg bare himler med øynene og ser bort fra dem. Det var egentlig ganske godt å være frekk mot noen, jeg har vært det ganske sjeldent i det siste, føler jeg. Det er ikke sånn at jeg har et behov å være frekk mot noen, eller noe, men det føles noen ganger litt triumferende å vinne en krangel.

I flere minutter sitter jeg i stillhet og ser utover parken og de få menneskene som passerer. Det er lys her også, hengende fra tre til tre. Det er også små lykter som følger 'stiene.' Trærne, som nesten har mistet alle bladene, danser i den kjølige brisen.

Plutselig setter en jente seg ned ved siden av meg. Jeg ser det i sidesynet, men gidder ikke å snu meg for å se på henne. Hun vil sikkert være her i stillhet, hun også, og det skal hun få lov til. Jeg ser i sidesynet at hun ser på meg regelmessig.

"Hva gjør du her i kulden?" spør hun så. Stemmen hennes er myk og vennlig.

Jeg sukker og snur hodet mitt mot henne. Ved siden av meg sitter ei nydelig jente med blondt hår og søtt ansikt. Øynene hennes er blå, og kroppsbygningen smal. Hun er kanskje litt yngre enn meg, rundt fjorten- eller femtenårsalderen, men kan godt bli misforstått som eldre.

Men det som er rarest av alt med henne, er at jeg føler jeg kjenner henne.

Øynene hennes virker kjente. Smilet hennes virker kjent. Lukten.

Men jeg er sikkert på at denne jenta ikke gå på skolen min, og jeg er sikkert på at jeg ikke har sett henne her i Portland. Det må være fra et annet sted.