Normal Scares Me

trettifem - jeg elsker deg

~*Snow*~

Å dra på skolen idag er uaktuelt. Ikke bare har vi gym - det faget jeg hater mest - men vi har også valgfag. I valgfaget er jeg partner med Nathaniel, og jeg klarer bare ikke å være i nærheten av ham. Det blir for mye for meg. Så derfor holder jeg meg hjemme idag. Jeg skulker for første gang siden jeg kom hit, og det på grunn av en gutt.

Tante lå ikke merke til at jeg ikke var oppe i morgest. Hun hadde det nok travelt, som vanlig, og regnet kanskje med at jeg begynte senere enn henne. Derfor er det enkelt å skulke skolen. Dessuten hadde jeg klart å lure meg unna skolen uansett, så jeg ser egentlig ikke problemet. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?

Når jeg gikk på hjemmeskole, var det jo umulig å skulke. Til og med når jeg var syk, måtte jeg få undervisning. Privatlæreren satt på en stol ved senga mi og snakket. Det var på de dagene jeg virkelig mislikte hjemmeskole. Andre dager likte jeg det, for jeg kunne bare gå på do og spise når jeg ville, så lenge det passet for læreren. 

Klokken er litt over ti da jeg står opp fra sengen min. Da har alle andre elevene på skolen min allerede vært på skolen i en time og førtifem minutter, og det føles underlig overlegent å bare ligge her, imens de sitter i klasserommet og lærer om pythagoras og funksjoner. Egentlig vet jeg ikke hva de ordene betyr, men det høres ganske rimelig ut. Vanskelig. Jeg går ned på kjøkkenet og lager meg pannekaker, en ordentlig frokost for én gangs skyld og spiser det foran TV-skjermen. 

Unge Mødre er det som er på TV-en nå, og jeg ler av alle ungdommene som er med. De virker så utrolig dumme og uvitende. Mamma var ganske ung da hun fikk meg, men kanskje ikke ung nok til å være med på Unge Mødre. Heldigvis. Dessuten fantes det ikke slike TV-program på den tiden. Altså, for sytten år siden.

Da TV-programmet er ferdig, og jeg har spist opp maten min, ligger jeg her bare og tenker. Tenker på alt og ingenting (Nathaniel), ting som jeg egentlig ikke burde tenke på. Jeg må lære meg å ikke tenke så mye har jeg skjønt, for jeg er sikker på at det er overtenking som kommer til å drepe meg. Det, eller mennene som drepte foreldrene mine. Enten eller.

Jeg reiser meg opp fra sofaen og går litt rundt i stua. Det er ikke ofte jeg er her når jeg er hjemme - jeg oppholder meg som regel på rommet eller på kjøkkenet sammen med tante. Dessuten er jeg ikke så ofte hjemme heller. Hadde noen sagt til meg dagen jeg kom hit at jeg kom til å falle for skolens gullgutt, bli nesten-stesøsteren til Jace Hartman, tatovere en hånd på håndleddet mitt, gå på fester, være ute mye og ha ikke bare én, men to gutter som liker meg, hadde jeg gapskrattet.

Aldri i verden, hadde jeg nok tenkt. 

Stua vår er stor, og jeg har egentlig aldri utforsket den særlig. Derfor åpner jeg alt av skap og skuffer. Det er fullt innredet med forskjellige tallerkener, telys eller noe annet som vi sjeldent bruker. Men i én hylle, under TV-en, står det et enslig fotoalbum. Fotoalbumet er mørkeblått, med innriss med fargen gull av fine mønstre. Dette har jeg aldri sett før.

Jeg setter meg ned på gulvet, lener ryggen mot veggen og åpner albumet. På den første siden står det, "Familien Dumaine." Hjertet mitt hopper da jeg blar til den andre siden. Der er det to bilder; ett av et par som holder rundt hverandre og smiler, og ett av en baby som sover i en stor dobbeltseng. Bildet av paret er spontant. Det kan jeg se. De planla ikke å ta bilde, og de planla heller ikke å se så glade ut. De bare er det.

Jeg gjenkjenner menneskene med en gang. Hvordan kan jeg ikke? Damen har lyseblondt hår og et stort smil. Smilerynker rundt øyne og munn, men likevel vakker, akkurat som tante. Mannen har på briller, og har litt mørkere blondt hår. Han er atletisk bygd, og en god del høyere enn damen. De virker totalt forelsket i hverandre.