Normal Scares Me

nitten - prikket jeg nettopp bjørnen?

~*Snow*~

Vi sitter rundt et bord full av snacks og drikke og snakker om alt og ingenting. Alle har tatt meg og Nadya veldig godt imot, utenom Zarah og klanen hennes. Delilah har vist seg for å være en utrolig hyggelig person, og vi har blitt bedre venner. Tvillingen hennes, Damien, er også veldig kul, men han prøver stadig vekk å flørte med meg og har enda ikke fått det klart i det lille hodet sitt at det aldri kommer til å skje noe mellom oss.

Jeg gjør ikke sånt.

Dessuten har Nadya også blitt kjent med Delilah og vennene hennes, og de diskuterer hele tiden mote, sminke og gutter. Selv er jeg ikke så veldig interessert i det de snakker om, følger jeg med på hva de sier uansett.

Jeg sitter fortsatt i armkroken til Nathaniel, og har endelig latt hodet mitt falle ned på brystet hans. Jeg har innsett at det ikke er vits for meg å holde meg  unna Nathaniel når han bare fortsetter å presse seg på meg, så da må jeg bare rett og slett godta at han vil være med meg. 

Uansett kan jeg få ha det litt gøy, som tante sier. Det mellom meg og Nathaniel kommer aldri til å bli noe, det skal jeg sørge for, men hva er galt i å ha det litt gøy med noen? Det kan ikke skade, med mindre det er følelser blandet inn, og det er det ikke. Det skal jeg ikke tillate.

Delilah sitter i armkroken til Damien og de snakker lavt om noe, og begge ler regelmessig. Nadya og Jace har forsvunnet, helt sikkert på et av soverommene her. Zarah er heller ikke til å se, så jeg håper på at hun har dratt hjem.

"Isprinsesse, selv så mye jeg elsker å lukte den herlige vaniljelukten som kommer fra håret ditt, er jeg nødt til å gå å pisse, hvis ikke kommer det til å bli vått her," hvisker Nathaniel i øret mitt, noe som får det til å gå frysninger nedover ryggraden min.

Jeg kremter og flytter meg bort fra Nathaniel, har ikke så veldig lyst til å bli tisset på akkurat nå... Eller noen gang. Nathaniel flirer og reiser seg opp, passer på å stryke hånden sin mot min på vei opp. Han står der bare i noen sekunder og ser på meg med et halvsmil, før han går bort fra oss.

Litt kleint scanner jeg rommet for å ha noen å snakke med, eller hvertfall ha en stirrekonkurranse med, men finner ingen som ikke snakker eller kliner med noen andre. Delilah har til og med funnet seg en type som hun har en klineomgang med i sofaen over meg, og jeg lurer litt på hvor Damien er nå som han ikke sitter med Delilah lenger.

Det trenger jeg ikke lure mer på, for straks slenger han seg ned på plassen ved siden av meg og smiler stort til meg. Håret hans henger litt ned i pannen hans, og jeg drar det tilbake på plass av rent instikt, innser for sent at det var en ganske flørtende bevegelse.

Åh, Gud.

Damien smiler til meg, og jeg trekker på skuldrene. "Jeg er ikke så stor fan av gutter med langt hår," sier jeg. Løgn. Ikke det at Damien har langt hår, men det er langt nok til at det faller ned i pannen hans.

"Så bra jeg ikke har langt hår, da," sier han og blunker til meg.

Jeg smiler sarkastisk og titter bort på Delilah og gutten hun kliner med, og tilbake på Damien. "Du vet at søsteren din har en heftig klineomgang rett foran nesa di, ikke sant?"

Damien ser bort på Delilah og gutten hun kliner med og himler med øynene. "Hey, Greene! Ta det litt rolig med søsteren min, a. Jeg er rett her jo," sier han til gutten hun kliner med, og de bryter raskt opp. Gutten - som tydeligvis heter Greene til etternavn - gliser ekkelt til Damien. Delilah rekker tunge til Damien, og trekker gutten imot seg og holder blikket til Damien.

Nok en gang himler Damien med øynene og ser på meg. Jeg rynker øyenbrynene. "Jeg trodde du skulle bli sint, slik som mange andre overbeskyttende brødre blir."