Normal Scares Me

sju - hva er venner til

~*Snow*~

Jace har på seg en helt svart, langermet genser og mørkeblå jeans. Han og Nadya - som er påført i et svart skjørt som når henne ned til anklene og en lyseblå, stram genser som er stappet ned i skjørtet matcher helt perfekt der de sitter ved siden hverandre og smiler. Nadya ble invitert av Jace til å sitte ved bordet han bruker å sitte med, sammen med en hel gjeng med fotballspillere. Heldigvis for Nadya, har cheerleaderne trening nå, så trenger hun ikke å hanskes med Claire og Zarah. 

Jace spurte om jeg også ville være med å sitte med dem, men det er ikke min greie å være med så mange folk. Dessuten kjenner jeg dem ikke, og jeg har en tendens til å virke fientlig og spydig til fremmede folk. Tante sier det, i hvertfall. 

Så jeg sitter på bordet i kantina alene. Jeg spiser den litt for blaute salaten som jeg lagde i morges, og titter bort på fotballgutta som heller inn på med hamburgere. Jeg kjenner en svulmende kvalme stige opp i meg, men svelger den bort. Jeg er vegetarianer, har vært det i flere år nå. Jeg klarer ikke tanken på å spise ting som har levd før. Jeg skyller salaten ned med litt Olden, og prøver å unngå og skvette hver gang en eller annen høy lyd oppstår i kantina. 

En skikkelse deiser seg ned på motsatt ende av rundbordet. "Hei, isprinsesse."

"Nathaniel."

"Jeg foretrekker at du kaller meg Nate, takk."

Jeg smalner øynene. "Nathaniel." 

Han himler med øynene, men ikke uten et lekent smil. "Jeg bare lurte på når du skal komme innom idag," begynner han. "Jeg er liksom litt opptatt rett etter skolen."

"Hva skal du?" spør jeg uinteressert. Sannheten er at jeg vil vite hvor han skal, men jeg skal faen meg ikke vise ham at jeg bryr meg om hva han gjør. 

Han ser nesten litt usikker ut til å begynne med, men så glir uttrykket over til det samme selvsikre. "Jeg skal være med Zarah."

Jeg tar en slurk av flasken min, prøver å unngå å få det i pusterøret. Jeg hever øyenbrynene, men sier ingenting. Jeg skulle til å spørre hva de skal, men det er ganske åpenbart, er det ikke? "Hva ser du i den barbiedokka der, uansett?"

"Hvem det? Zarah?" Han nøler litt, knapt merkbart. "Tja, hun er digg."

Jeg himler med øynene, gidder ikke engang å få samtalen til å gå videre. Dette, tenker jeg, er grunnen til at jeg ikke har hatt noe interesse for gutter. Og kanskje fordi tante ikke har latt meg, men det er ikke det som har utgjort greia. Nathaniel virker fornøyd med forklaringen sin, så han fortsetter med å snakke. 

"Så kom innom klokka tre, okei? Da har hun sikkert gått."

"Vet du hva?" sier jeg litt irritert. "Jeg kommer når jeg vil. Dette er skolearbeid, og uansett hvor ræva det prosjektet er - skal vi gjøre det. Og du skal ikke bestemme når vi skal gjøre det ferdig, bare fordi dere skal pule."

Nathaniels øyner flammer opp i et lite sekund, men forsvinner like fort som det kom. I stedet smiler han falskt. "Jeg synes å huske at det var du som plutselig dro igår."

"Jeg hadde noe viktig å gjøre. Du, derimot -"

"- Har også noe viktig å gjøre. Dette er viktig for meg, isprinsesse. Lik det eller ikke, men vi er partnere, og jeg kan bestemme når du skal komme ettersom det er mitt hus."

"Det var du som tvang meg til å bli partneren din," knurrer jeg. Jeg sender han et fientlig blikk og reiser meg sakte opp. Om jeg hadde vært en løve nå, ville det kanskje sett ut som at jeg ventet på å angripe. "Vet du hva? Greit. Kos deg med Zarah, jeg håper dere får det fint. Og om en av dere ender opp med en eller annen kjønnssykdom, så husk på at jeg advarte deg," freser jeg videre, før jeg tramper ut av kantina. Jeg snur meg litt før døra smelles igjen bak meg, og møter Nadya sitt forvirrede, sjokkerte og bekymrede blikk.