Normal Scares Me

tjuetre - de ligger sammen

~*Snow*~

Siden det er tirsdag, skal jeg og tante ned til skytehallen for å trene på skytingen min. Dette har jeg faktisk gledet meg til i en hel uke nå, men etter lunsjen idag hvor Delilah avslørte at jeg hadde ligget med noen foran alle ved bordet - inkludert Jace, min trener - er jeg ikke lenger like gira. Han kommer til å spørre spørsmål om hvem det var, med mindre han allerede vet det.

Jeg og tante kjører i bilen hennes på vei til skytehallen, men en ræva countrysang i bakgrunnen. Tante trommer i takt med musikken med ene hånda, noe som hun alltid gjør om hun liker musikken som står på. Noe som vil si at hun aldri gjør det når jeg bestemmer musikken.

"Hvordan gikk det på skolen idag, snøta?" spør tante.

"Bra," mumler jeg og ser ut av vinduet.

"Er du fortsatt venn med Nate, Nadya og Jace til tross for det du gjorde som du ikke vil fortelle meg?" spør hun og stopper på et rødt lys. Hun ser kjapt bort på meg.

"Mer eller mindre," svarer jeg uinteressert. 

Tante tar hintet og spør ikke mer om skolen eller vennene mine. Hun ser det alltid på meg når noe plager meg eller når jeg kjeder meg, noe som både kan være nyttig og plagsomt. Det føles ut som hun vet alt om meg, noe som jeg ikke er komfortabel med. 

Den eneste som skal kjenne meg 100%, er meg selv. 

Vi suser forbi alle omgivelsene kjapt, og er framme ved skytehallen etter kanskje fem minutter. Side ved side, går jeg og tante inn døren og sier navnene våre til den samme damen i luka som var der i forrige uke. Videre går vi inn i garderoben og henger fra oss jakkene våre og setter opp håret.

"Navn?" spør damen som sitter i den såkalte våpenkiosken inne i skytehallen idet vi kommer bort til henne.

"Diana og Snow Angeles," sier tante. "Vi tar en Glock 17 med 9MM."

Jeg gjenkjenner den pistolen med den samme som jeg brukte forrige gang. Når hendene mine tar imot den svarte pistolen, kjenner jeg hjertet mitt hoppe. Kanskje jeg enda er litt ivrig på å skyte igjen, selv om jeg ikke vil la meg selv innrømme det. Jeg tar også imot to magasiner.

"Dere kan gå i bås 3," sier damen peker på en bås bak meg. 

Jeg nikker og snur meg, setter kursen mot den utvalgte båsen. Det er litt flere folk her idag enn det var forrige gang jeg var her, men det er likevel ikke helt fullt. Kanskje det aldri er det heller.

Vel framme ved båsen, går jeg og tante inn og tar på hvert vårt hørselsvern. Jeg husker fortsatt rekkefølgen på hva jeg skulle gjøre, så jeg jeg bare nikker regelmessig når tante forklarer meg hva jeg skal gjøre.

Etter jeg har puttet magasinet inn i pistolen og tatt av sikringen, retter jeg den målbevisst mot blinken foran meg. Den ene hånda holder jeg under den andre, slik at jeg holder pistolen stødig. Jeg planter føttene litt fra hverandre slik at jeg ikke skvetter tilbake da den ganske store rekylen kommer. 

Da jeg bare er millisekunder fra å skyte, blir jeg hindret av en stemme bak meg. "Godt å se dere her igjen."

Jeg sukker og skrur på sikringen og legger fra meg pistolen på hyllen ved siden av meg. Hørselsvernet henger jeg om nakken før jeg snur meg. Der står, akkurat som forventet, Jace i en mørkeblå uniform. Håret hans er  dratt bak i den slakke, vanlige sleiken, og det sjarmerende smilet sitter stolt om munnen hans.

"Jace," hilser jeg og nikker til han.

"For en varm velkomst," sier Jace sarkastisk, og jeg blunker fraværende til ham. Det eneste jeg bryr meg om nå, er å få skyte. Det har kanskje noe med at jeg vil få ut alle de gnagende følelsene i magen min, hovedsaklig forårsaket av Nathaniel og natten vi tilbrakte sammen.