Normal Scares Me

seksten - gamlisfotball

~*Snow*~

Etter en hel haug med venting, spenning, latter og snakking med Nadya, kommer guttene endelig ut fra den samme døren som de gikk inn for 50 minutter siden. Ansiktene deres er helt slakke og bleke, Nathaniel ser ut til at han skal til å spy.

"Hvordan var det, Mr og Mr Dalton?" kniser Nadya og reiser seg opp fra stolen hun sitter på. "Lært noe nyttig?"

"V-vi..." Jace svelger hardt og grøsser. "Vi så en video av en ekte fødsel," mumler han forskrekket og rynker øyenbrynene. "Jeg er traumatisert."

"Jeg måtte massere Jace. På både skuldrene og magen. Magen," syter Nathaniel og blåser opp kinnene. "Og de snakket om vaginaer og mensen i sikkert tjue minutter. Og vi fikk til og med se bilder. Og jeg tror jeg aldri kommer til å tørre å ha sex igjen."

"Fødselen... Så mye blod. Så mye hyling. S-så mye..." Jace trekker på pusten og rister på hodet. "Jeg synes synd på alle som må føde. Vi menn har det lett."

"Jeg må beklage til moren min for å ha født meg," mumler Nathaniel.

Både jeg og Nadya glipper ut i latter og ser på hverandre. Vi har virkelig klart det. "Så bra dere ikke koste dere. Og ja, dere har det lett."

"Nå, skal vi dra til neste stopp?" spør Nadya, stemmen er fortsatt lattermild. Hun tørker en tåre fra latterkrampen vekk fra øyet og ser på meg.

"Nei, vær så snill. Ikke mer..." trygler Jace.

"Dette er det verste jeg har vært med på," legger Nathaniel til.

"Ah, kom igjen gutter! Vi har fortsatt mange ting som vi må gjøre! Ikke dropp ut nå!" sier jeg, stemmen er ertende og utfordrende. "Er dere pyser? Jeg trodde ikke dere var så feig."

"Vi er ikke feig," surmuler Jace. "Se det vi nettopp så, og du blir like oppskaket."

"Trengs ikke. Jeg kommer til å gå gjennom det en dag, og jeg tror det er litt verre," skyter jeg tilbake, og Jace lukker munnen sin, og jeg vet jeg har vunnet. Som alltid. Got you.

Nathaniel sukker. "Vi er ikke pyser. La oss dra."

*

Nok en gang svinger jeg inn på en nokså ukjent parkeringsplass, bortsett fra at denne gangen blir guttene mye mer oppspilt enn forrige gang. De praktisk talt hopper i setene sine.

"Fotballstadio? Skal vi se på fotballkamp?" gauler Jace lykkelig.

"Yes! Eller kanskje vi skal spille selv? Fy faen, herlig!" flirer Nathaniel og hiver seg ut av bilen, med Jace på slep. Jeg og Nadya utveksler et slu blikk, før vi også går ut av bilen.

"Noe sånt," mumler Nadya.

Jace trekker henne inn i et kyss. "Tusen takk, kjære. Dere er ikke helt onde, altså?"

Jeg fnyser og drar hånden gjennom håret. "Tja, bare vent og se du, kjære."

Jace hever øyenbrynene, men sier ingenting. Nathaniel er litt foran oss, på vei mot fotballsationen sin inngang, er helt i sin egen verden. Måten han går på er den samme som alltid; selvsikkert og overlegent med haken hevet og skuldrene slappet av.

Men nå hater jeg ikke den måten han går på like mye som før, merkelig nok.

Vel inne i stadionen, hvor det så og si er ingen folk, går vi mot inngang D. Det er stor stadion med mange tilskuerplasser og stor bane. Nathaniel og Jace ser seg rundt og på alle de tomme tilskuereplassene. De er forvirret, men følger likevel etter meg og Nadya til VIP-plassene.

"Får vi VIP-plasser? Fett," gliser Jace.

"Men hvorfor er det ingen her?" spør Nathaniel. Akkurat da går det en hel haug med menn ut på fotballbanen, i ført gamle treningsklær. Guttene myser bort på dem, kan ikke tro sine egne øyne. "Og hva gjør alle de gamlisene på fotballbanen?"