Normal Scares Me

trettién - jakter på oss

~*Snow*~

Huset som jeg en gang så på som helt fremmed, er nå blitt til det jeg kaller hjem. Jeg brukte å tenke "hjemme i London, i leiligheten over kaféen" når jeg tenkte på hjemme, men ikke lenger. Hvitt hus, passe stort og glamorøst med en vakker hage og gård her i Nord-Amerika i Maine, er nå det jeg ser på som hjemme.

Rart hvordan så mye kan forandre seg på bare noen måneder.

Jeg trekker pusten dypt og beveger meg mot ytterdøren vår. Det er mørkt inne i huset, det eneste rommet som lyser opp er kjøkkenet. Håndtaket til døren er kaldt idet jeg berører det med min enda kaldere hånd, og jeg presser det sakte ned og går inn.

Det første jeg kjenner er lukten av te. Vanilje-te, min absolutte favoritt te lukter over hele huset, og jeg rynker på nesen. Tante drikker som regel bare kaffe.

"Snow!"

Tante sin stemme klanger i ørene mine, og jeg snur hodet mitt i den retningen hvor stemmen kommer fra. Selvfølgelig, kjøkkenet. Tante sitter der, med en tekopp i begge hender. Hun har håret opp i en slakk topp, og brillene ligger skjevt på nesa.

"Hei," sier jeg og smiler prøvende. Hun virker ikke særlig blid.

"Hvor i alle dager har du vært?" utbryter hun og reiser seg kjapt opp. "Jeg har vært så bekymret. Jeg trodde du hadde blitt kidnappet!"

"Slapp av, jeg har bare vært på en liten tur for meg selv."

"Slapp av?" spør hun sint. Ansiktet hennes gløder av sinne, kinnene hennes er svakt røde og øynene skulende. "Hvordan i helvete kan jeg slappe av med tanken på deg der ute, helt alene i over en dag uten å ha sagt i fra til meg eller noen, når vi begge vet at det er noen som jakter på oss?"

"Du sa jeg skulle være normal, tante. Å flykte unna livet sitt for å tenke litt er faktisk ganske vanlig for tenåringer nå til dags. Det finnes andre metoder, så klart, men-"

"Åh, ikke prøv det der på meg, unge dame!" Hun stirrer skarpt på meg og trekker pusten. "Ikke vær nesevis og sarkastisk. Ikke nå."

"Greit det, bare si ifra når jeg kan være det igjen," sier jeg og blunker til henne.

"Jace sa du kjeftet på ham og stakk av etterpå idag tidlig," sier tante, ignorerer fullstendig den - egentlig ganske vittige, men unødvendige - kommentaren min. "Hva skjedde? Hva fikk deg til å oppføre deg som en jævla unge og stikke av på den måten?"

"Forstår du ikke at alt dette," begynner jeg og gjør noen gestikuleringer med hendene mine, "kan være litt mye noen ganger? Jeg, som en syttenårting, lever i skjul, for faen!" hisser jeg. "Er det rart jeg får panikk noen ganger, kanskje? Er det så jævla rart?"

"Du har levd sånn lenge nå," sier tante, litt roligere. "Hvorfor fikk du plutselig så panikk i morgest, da?"

Jeg presser sammen tennene mine og ser dødt på henne. "Ingen grunn," lyver jeg. "Det skjer bare noen ganger, okei? Venn deg til det. Dette er ikke akkurat enkelt for meg."

Tante trekker pusten inn og holder den i noen sekunder, før hun gir slipp og smiler kort og letter. "DU skremte meg sånn. Vær så snill, neste gang du får panikk, si ifra så jeg vet om det. Kanskje jeg kan hjelpe, men så lenge jeg vet hvor du er så er det greit."

Jeg lukker øynene og nikker kjapt. "Jada," mumler jeg, før jeg drar av meg jakken jeg har på og henger den opp på knaggen. Tydeligvis blir ermet mitt dratt litt opp sammen med jakken, for plutselig sperrer tante opp øynene og stirrer på håndleddet mitt.

"Hva er det du har på håndleddet?" spør hun hysterisk. "Er det en tatovering? Vær så snill, ikke si at det er en tatovering!"

Jeg skjærer en grimase. Jeg hadde helt glemt tatoveringen og at tante ikke visste om den. Tidligere  hadde jeg vært forsiktig meg å vise den rundt henne og andre voksne, men nå tenkte jeg vel ikke så langt.