Normal Scares Me

fire - ekte mafiamedlem

BILDET ER ZARAH

-

~*Snow*~

"Jeg hører rykter om at Zarah Young rope stygge ord etter deg," hvisker Nadya over lunsjbordet til meg. "Jeg vet ikke om ryktene er sanne, men hal-lo, Zarah er skummel og du burde ikke rote deg inn sammen med henne. Er det sant at dere kranglet?"

Jeg tygger ferdig salaten min og hever et øyenbryn. "Skummel?"

"Ja, skummel. Om hun ikke liker deg, vil hun gjøre alt som skal til for å få deg utvist eller til å bytte skole. Det har hendt flere ganger."

Jeg himler med øynene. Det er ingen hemmelighet at Zarah er spydig og kald, men jeg tviler på at hun kan gjøre så mye skade. Hun er nok bare en sjefete cheerleader som forventer at alle skal elske henne, når sannheten er at alle hater henne.
Du vet, som det alltid er i filmer eller bøker.
Ikke at dette er en film eller bok, eller noe, da.

"Hva ser Nathaniel i henne, egentlig?" mumler jeg, halvveis til meg selv. "Og hva ser hun i Nathaniel?"

"Hun er slående vakker og han er ufattelig kjekk. Say no more," svarer Nadya grettent, selv om jeg egentlig tror hun visste at jeg snakket til meg selv.

"Snow!" hvisker plutselig Nadya til meg etter at vi har sittet i stillhet i kanskje tre minutter. "Snow! Jeg tror Jace sjekker meg ut!" Hun sender stjålne blikk over skulderen min, og jeg ser hun rødmer. Jeg rynker på nesen, før jeg snur meg rundt for å dobbeltsjekke om det hun sier er sant.
Og det er det.

På bordet bak oss, hvor de såkalte 'populære' sitter, sitter Jace ved siden av Nathaniel og smiler eplekjekt bort til Nadya. Til tross for at han praktisk talt har hånda rundt skuldrene til Claire, ser det ikke ut som om han bryr seg om henne. Det eneste han gjør er så smile og sende flørtende blikk til Nadya. Jeg himler med øynene og snur meg mot Nadya igjen.

"Be han ut," sier jeg, litt mer som en befaling enn forespørsel.

Nadya ser forskrekket ut. Som om jeg plutselig begynte å snakke gresk. "Be han ut? Har det rablet for deg, Snow?" piper hun og krymper seg litt. Hun lener seg over bordet for sånn at hun ikke trenger å snakke så høyt. "Han er sammen med Claire, jeg kan ikke konkurrere med det!"

Jeg blunker. "Han ser på deg imens han har hånda rundt henne. Jeg har sett at han har sett på deg før, også," slår jeg tyde på. "Dessuten er de ikke sammen."

Nadya ser på meg med et forvirret blikk. Hun biter seg nervøst i underleppa og pannen hennes er rynket. "Hvorfor bryr du deg som dette her egentlig, Snow?" spør hun. Jeg setter opp et forvirret uttrykk, jeg også, ikke helt sikker på hva hun mener. "Jeg mener, jeg møtte deg kanskje igår, men jeg har allerede fått for meg at du ikke bryr seg om sånt. Det virker som om du ikke bryr seg om så mye i det hele tatt, egentlig. Du virker så hard og mystisk, som om du ikke har noe du liker eller bryr deg om."

Jeg gir fra meg et frustrert stønn. Jeg er hard og mystisk fordi jeg ikke vil at du skal finne ut personlige ting om meg, hveser en stemme i meg. "Det er ikke sant," sier jeg isteden og trekker på skuldrene. Nadya rister oppgitt på hodet, men hun har et smil med på kjøpet.

"Det er greit for meg at du ikke vil fortelle så mye om deg selv eller hva du liker, så lenge du er fornøyd med det. Jeg er venninnen din, du kan fortelle ting til meg som du ellers ikke forteller til folk. Men om du ikke vil, så greit." Hun lener seg over bordet enda en gang, men denne gangen gjør hun det for å legge hånda si over min. Jeg stiver i det første øyeblikket, men slapper fort av da jeg ser det beroligende smilet hennes.